Senil, jeg?

Jeg hadde gått og klødd meg bak øret en stund. Og det var ikke fordi jeg lurte på noe, selv om det er det jo stadig. Nei, det var fordi det var noe der, som ikke hadde vært der før, en slags kløende forhøyning som det var plent umulig for meg å få øye på enten jeg snudde speilet sånn eller sånn. Så i en gryende frykt for at det var dette som altså skulle kunne utvikle seg til å bli min bane, bestilte jeg time hos legen.

Etter at legen hadde kikket på uhumskheten med et slags apparat som er til den slags, fikk jeg en diagnose:

Senil vorte.

Uten noen som helst skumle tendenser til å ville ta livet av meg.

Så hvis noen treffer meg i butikken  og jeg står og klør meg bak øret, så er det ikke fordi jeg lurer på hva jeg skal ha til middag, enda det gjør jeg jo og, nei, det er fordi en ørliten del av meg har blitt senil, og da er det jo ikke så rart at jeg ikke husker hva jeg skal ha.