Det var enda i min nokså grønne ungdom, at mamma og jeg hadde
satt oss fore at vi skulle leke bønder og sette noen poteter.
Som tenkt, så gjort. Vi i gang, mamma med grev og jeg med
bøtter fulle av settepoteter, som var henta fram fra potetbingen i
jordkjelleren på huset.
Den med den lave døra.
Det var så vi måtte brette oss tredobbelt for å komme inn, men
når vi hadde kommet inn, var det et trinn ned, så, hvis en var tilstrekkelig
lita, kunne en rette seg opp, i den grad det var mulig å rette seg opp etter ei
hard økt med grevet på åkeren, og stå nesten rett. Det er til å undre seg over hvorfor de ikke
gravde seg litt ned foran og lagde det trinnet på utsida av kjellerdøra, i
stedet for på innsida, men de tenkte vel ikke sånn den gangen. Og kanskje var
kjerringa lita og bøyd i utgangspunktet, så det ikke var så farlig.
Mamma la, som nevnt, beslag på grevet. Om det var fordi hun
syntes det var moro, eller om jeg ikke nøt den helt fulle tillit til å prøve
meg, vites ikke. Hun hakka og grov, og så spurte hun om jeg kunne gå på låven
og hente gjødsla, som sto i en sekk der.
Jeg av gårde med trillebåra, fant en sekk som jeg tittet nedi,
og avgjorde at det måtte være fullgjødsla, og enda så grønn jeg var på mange
felt, syntes nok til og med jeg at
gjødsla så litt underlig ut til gjødsel å være, med sine tynne, flate, taggete
flak. Men, som jeg har for vane å tenke når jeg ser noe jeg ikke har sett før:
”De finner jo på så mye rart nå for tida.”
Dette var før min konvertering til økologisk tenking, så jeg
bar den tunge sekken ut til trillebåra, satte den oppi, og frakta den ned til
åkeren, som mamma nå hadde flerfoldige fine furer i, klare til å ta i mot både
poteter og gjødsel.
Det ble min oppgave, mens hun tok seg en pust i bakken. Jeg
satte potetene ned i furene og gjødsla til gagns, og mamma kom med grevet sitt
og dro jorda godt over igjen.
Vi hadde snudd hver vår bøtte som vi satt på, mens vi beundra den fine åkeren vår, som lå der så svart og vakker og med
løfter om en god avling. Nå kunne vi gå vinteren trygt i møte!
Da kom det et menneske mot oss, listende så stilt, som han har
for vane. Han er ikke noe støyende menneske, akkurat, pappa.
Vi kikket smilende opp på han, fornøyde med vårt verk, og selv
om han nok ante en sammenheng, spurte han, like rolig som alltid:
”Har dere sett veisaltet mitt?”
Og potetene? De blei ugurskelig schvære og flotte det året.
Ja, så fine poteter er ikke sett i manns minne.
Veien, derimot, sier historien ingenting om.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Kommenter gjerne!