Løvetann

Det var enda den gangen vi hadde kaniner. I de tider vi kunne gå berserk  hvis vi fikk se en eng med løvetann. Ja, det behøvde ikke være en eng, engang. Det var nok med en veikant. Da var det å gaule til den stakkars sjåføren, hvis det da ikke var en sjøl, og få han til å hogge bremsene i, opp med døra, sprinte mot bakdøra, få ut den hersens bæreposen litt faderlig fort, og fly ut på det lille grønne feltet og raske med seg.

Men hvorfor måtte det skje så fort?

1.       Sjåføren, hvis ikke det var meg, kjørte så fort at det var så vidt en rakk å gaule før en var forbi herlighetene. Og å snu var det ikke snakk om. Aldri. Enda noen ganger kjørte vi forbi et ultraspennende loppemarked og. Som en ikke så før en var nesten forbi.  Var en forbi, så var en. Enda en gaula så høyt en kunne.

2.       Det kunne komme noen andre og ta løvetannen fra oss. Selv om vi nå, når vi tenker etter, jo innser at det ikke var noen kø bak oss, akkurat. Det var ikke som den gangen vi uforvarende kom inn i en butikk med timesalg, og ikke skjønte hvorfor alt var dekket med gråpapir, og vi dukket under gråpapiret for å se om vi kunne finne oss noe fint, helt til noen kom og sa at vi måtte vente til klokka elleve, og da skjønte vi det, og blei aldri så lite brydd.  Sånn var det ikke. Med løvetannen.

3.       Vi hadde lita tid, og var egentlig på vei til noe annet, ja, hadde til og med kanskje pynta oss, og var på vei til noe ordentlig. Ja, til og med  en konfirmasjon kunne vi kanskje være på vei til, og så fikk vi se all denne deilige løvetannen. Og det kunne fort være et D-moment. For da var det om å gjøre at vi fikk raska med oss så mye vi kunne på kortest mulig tid. Uten å få flekker på oss. For løvetann!  Jeg husker vel den røde shortsen jeg hadde en gang. Full av løvetannringer, som ikke gikk av i vask, og som gjorde at jeg bare kunne bruke shortsen hjemme, og helst når ingen andre så. Men det var ikke noen vits i at jeg tok på meg noe annet, heller. For  det blei så fort løvetannringer på det.

4.       Kaninene sulta snart i hjel, hvis vi tenkte oss om, og det gjorde vi jo støtt, enda så lita tid vi hadde  noen ganger.  

5.       Vi var sultne.  Men vi hadde jo ikke hjerte til å sitte der å meske oss med  hverken det ene eller det andre, hvis vi visste at inni den garden der sitter det et par små, grå ulldotter som er like sultne som oss. Og de har ikke noe valg, engang. Derfor måtte de få først, og siden blodsukkeret vårt var så lavt, måtte det skje med en viss fart, for at ikke vi skulle få den store skjelven langsetter veien. Ja,kanskje ikke vi ville rekke brødboksen, engang, før vi falt i uvett.

6.       Vi hadde akkurat kommet på at det skulle komme noen. Noen vi hadde glømt. Og så kom vi på at de stakkars kaninene må jo få mat først, før vi setter oss til med disse gjestene. Og der, rett foran oss,  ja, det var nesten som sendt, der var den. Løvetannen. Og så rakk vi begge deler.

7.       Vi bare var i fart. Uten at vi kunne noe for det. For sånn er det bare  noen ganger. Og det er ikke lett å stoppe da. Og sette seg ned å plukke ett og ett løvetannblad. Nei, da må en røske litt, da.  Og da kan en jo få med seg litt av hvert.

      Derfor måtte det skje så fort.

       Noen ganger. Andre ganger var det mer i  sedate former. Kanskje at en var ute på en rolig spasertur og gikk der og nynna for seg sjøl. Glade jul, kanskje, igjen. Og så kom en over dette paradiset av en løvetanneng.

      Men , det var ikke så vel, heller.

      For da  hadde en sikkert ikke hatt med seg bærepose.