April-snarr!

Jada, jeg vet at det heter aprils-narr nå. Men da jeg var lita, trodde jeg det het april-snarr, selv om jeg aldri fikk greie på hva en snarr var for noe.

Det var en morsom dag, 1. april. Da var det lov å narre om hva som helst. Da fløy vi ungene og narra hverandre om alt som var mulig å narre om. Og det var ikke lov å bli sur. For i dag var det lov.

Det kunne for eksempel være: Det sitter et stort dyr på skuldra di! April-snarr!  Det står en ælj i hagen! April-snarr!  Det er telefon til deg! April-snarr! 

 

Det var det en sa tidlig på morran, før noen andre var stått opp, som fungerte best.  Før noen hadde kommet på hvilken dag det var.

Vi rakk aldri de store narringene. Til det ble det altfor mange små føre. Så alle visste hvilken dag det var. Og da var det jo for seint.

Og stakkars den som var den siste som oppdaga hvilken dag det var. Det var den som fikk mest latter etter seg. Og som  ble den sureste uten å kunne vise det.

En gang var det min stakkars pappa som var den siste. Da hadde vi ungene holdt på en stund rundt mamma. Og så kom pappa forsiktig inn akkurat da mamma kikka ut av vinduet og sa: ”Å i jørskens daer å er det  for noe rart som står der ute?”

Min ellers så sindige og i bevegelser rolige far føyk til vinduet, i den grad han kan fyke i det hele tatt, for ikke å gå glipp av noe han sikkert trodde var et rart dyr fra de dype skoger, akkurat i det mamma ropte: ”April-snarr!”

Latteren runget, og det blei litt tumulter i heimen. Men han kunne jo ikke si noe. For det var 1. april.

Det er viselig innretta. Det er godt det bare er en 1. april i året. Det var den dagen vi falt i søvn av utmattelse, hele gjengen.  I hvert fall vi ungene.

Og ikke vet jeg om de to som satt igjen i stua ropte mer april-snarr til hverandre. For da sov jeg den uskyldiges søvn.

April-snarr!