Når alt går på tverke

I dag har alt gått på tverke. Det var min kjære mamma som sa det. Ikke hver dag, naturligvis. Men en gang i blant. Når alt gikk… ja… på tverke.

Og i dag hørte jeg at jeg lød som mamma. Sånn blir det.

Det hadde seg sånn, at jeg skulle kutte opp noen grønnsaker til middag, ja, en slags rotfrukt var det visst. Og så gikk det ikke likere enn at jeg kutta meg i langemann, for jeg hadde en ny kniv som jeg ikke kjente så godt, og den hadde en lang spiss, og så holdt jeg langemann akkurat der. Foran  sellerirota.

Det silte mørkt blod. Og så jeg som ikke er så stø på å se blod. Og da tenkte jeg tre tanker nesten på en gang: Nå besvimer jeg sikkert, for det er det jo mange som gjør, jeg må  antagelig av gårde og sy og jeg må finne en som kan stemme blod, hvem nå i all verden det skulle kunne være.

Jeg skulle gjort som Kristin sa for litt siden, barnebarnet mitt på seks. Jeg skulle ha øvd. Men det hadde jeg ikke gjort. Så jeg fikk ikke av de greiene som er rundt plasteret, enda hun sa at hun kunne det da hun var fem, og at hvis jeg øvde og øvde, ville jeg og greie det til slutt, og da jeg endelig fikk hjelp av min kjære sønn og hadde fått på plasteret og innsett at jeg ikke kom til å svime av og at det sannsynligvis ikke var nødvendig å sy, og jeg sto på kjøkkenet med rotfruktene og kniven igjen, åpna døra seg til gryteskapet  og det datt ut et lokk på toa mi, og  da rant det meg i hu et spørsmål om jeg skulle bli nødt til å kontakte han greia i  Åndenes makt for å få slutt på styggedommen, men nå hadde jeg stått så lenge over dampende gryter at jeg var nødt til å pusse nesa først, i hvert fall, og så stakk jeg langemann i øyet med plasteret og alt. For den sto jo rett opp, og det var jeg jo ikke vant til.

Og det var da jeg sa det til min kjære husbond, som var kommet inn : ”I dag har alt gått på tverke for meg.”

Sånne uttrykk går vel i arv. Gadd vite hvor mange generasjoner før meg som har sagt det? Kanskje stammer det helt fra vikingtida? Sa Olav Haraldsson det,  på Stiklestad for eksempel, da han hadde fått banesåret? Olav den hellige, altså, men han var jo ikke hellig da, og han visste heller ikke at han kom til å bli det, der han lå. For han var jo ikke hellig før han hadde vært død en stund og noen kunne se at hår og negler hadde grodd, for det er jo ikke noe rart at hår og negler gror hvis du ikke er død.

Bøyde han seg opp fra bakken, rallende,  grep en annen kriger hardt i armen og sa: ”I dag har alt gått på tverke for meg!?” Eller var det Sigvat skald som sto så nære at han fikk det med seg? Og da er det jo ikke noe rart om det har gått videre, sladrete som han var.

Det er jammen ikke helt utenkelig at det var sånn det foregikk. Jo, det er kanskje det. Det spørs om ikke Olav sa noe litt mer kraftfullt, som for eksempel: ” Søren au! Også jeg som var så godt i gang!”

Men hva betyr egentlig tverke?

Jeg slo opp i ei nynorsk ordliste først, for jeg tenkte at det hadde ikke vært så rart om det var der det stamma fra. Men der sto det  bare: ”Tverke,ubøy, substantiv.”

Ubøyelig. Så kan vi altså ikke si ei tverke, tverka, tverker, tverkene. Enda det er et substantiv.

Men det sto ingenting om betydningen. Jeg måtte nok inn på synonymer på nettet. Joda, der sto det, og det som var rart, var at der var det et adjektiv, på bokmål, altså, og det betyr  ”forkjært, ubeleilig”.  Og det sto ingenting om det var bøyelig eller ikke. Kunne en for eksempel si tverkere? Kanskje ikke det. Men Olav kunne f.eks sagt til meg: "Det har gått mer på tverke for meg enn for deg," og det hadde han jo rett i, men jeg kunne ikke sagt det til han. Det ville vært for dumt. Litt ego, lissom. Selv om det blødde ganske bra her og. Men utfallet synes bedre, så langt.

Mer på tverke, altså. Og mest på tverke. Eller enda mer på tverke. Men ikke tverkere og tverkest. 

Men det var jo akkurat ubeleilig det var. Både for Olav og meg. Mest for Olav, kanskje.

Og det blei jo litt forkjært og, med den langemann som peker hit og dit, og det er da jeg skjønner hva mamma mente når hun sa: ”Jeg får ikke gjort noe i dag, for det er akkurat som om fingrene står den gærne veien på meg.”

Men heldigvis at det ikke var pekefingeren jeg kutta i.

For da kunne jeg ikke ha strikka i kveld. Og det hadde vært veldig ubeleilig. Da hadde det gått enda mer på tverke for meg.