En følelse av jul

En blir så åpen nå i tida før jul. Åpen helt inn til hjerterota. Det er så mange blide ansikter, så mye glitter og stas, julesanger, julemarkeder,  teater og konserter, noen er sågar ungane mine og barnebarna med i, at hjertedøra slår seg opp på vidt gap. Aldri er vel tilværelsen så varm og menneskene så milde som nå.

Og sårbare. Noen. For det er når du åpner deg du stiller deg fram og viser hvem du er og hva du har med deg som ballast. Noen av oss har mer og tyngre ballast enn andre, og da er det kanskje ikke så lett å være glad når jula banker på. Jeg snakker ikke for meg selv, som har alle mine i behold og sånn noenlunde vett og forstand fremdeles, og mange å feire jula med.  Ja, når moder tenner alle lys, sitter jeg trygt og godt sammen med folka mine og kan fråtse i den beste julematen, pakke opp gaver, se barnebarnas fryd og takke nissen pent for gaven fra Nordpolen. Jeg kan være med i ringen rundt treet og synge alle de gamle julesangene og noen nye.

Nei, jeg snakker om alle de som ikke har det sånn som jeg har det. De er det faktisk mange av der ute. Det er så mange at jeg ønsker meg  ei geit til jul. Eller noen høner eller et blad fra noen som fryser og er sultne.

For et par år siden gikk jeg, sammen med barnebarnet mitt, som da var seks, forbi en tigger på gaten. En som solgte et blad. Kristin var raskt på vei bort til han og i ferd med å åpne den lille veska hun hadde med seg. Mormor ilte selvfølgelig til, og fikk kjøpt et blad. Folk er folk.

 «Du skjønner det, mormor, at vi må gi penger til den mannen, så han og får seg noe mat. Jeg har jo så mange,»  sa Kristin. Så klappet hun på veska si som hang på siden av kroppen, og gikk besluttsomt  og selvsikkert videre.

Så kan en si hva man vil om disse tiggerne. De har schvære biler og bor på hotell og har mobiltelefoner, ja, de er et syndikat av lurendreiere, visst. 

Tenk om de ikke er det.

Dessuten: Å gi gjør ikke bare noe med den som får. Det gjør også noe med den som gir.