tirsdag 29. desember 2020

Ny mobil?

 

Kanskje en egentlig sitter helt klin dement på et sykehjem og bare drømmer livet sitt? Det skulle tatt seg ut. Og så jeg som har vært i byen i dag og kjøpt meg ny telefon. Og skjønt at jeg ikke kan hverken gresk eller uzbekistansk eller hva for slags språk det var han brukte, han bak disken.  Bare det å spørre meg om hva slags abonnement jeg vil ha, kan være nok til at en del av hjernen kortslutter totalt. Eller kanskje den delen aldri har funka i det hele tatt. Kanskje det er et hull akkurat der. Ja, det er nok det det er. Et stort hull. Kanskje det blei sånn under fødselen eller den gangen jeg blei påkjørt av en bil fire år gammel. Og så jeg som har trodd at jeg kom helskinna fra det, til slutt, etter at beinet hadde grodd sammen igjen. Men det er vel ikke nok med et helt bein når hjernen ikke funker.

«Jeg kan vel ha det jeg har hatt?» sa jeg noe listig, om jeg så skal si det sjøl, så han skulle tro at jeg hadde bittelittegranne kunnskap. «Jeg hadde noe sånn derre familie-greier en gang,» fortsatte jeg og  smilte pent bak munnbindet.

Det var nesten så han også trakk på smilebåndet da han sa at det er det slutt på for lenge siden. Og det du har er noe av det dyreste du kan ha. Sa han.

«Men hvorfor har jeg det da, da?» spurte jeg.

«Du har nok vært ute for en god selger en gang.»

«Ja, hva syns du jeg skal ha, da?» spurte jeg, mens jeg tenkte at han nok var en like god selger med provisjonen på sin plass. Dummere er jeg ikke.

«Du trenger nok ikke så veldig mange G,» tror jeg det var han sa. «For du bruker nok ikke så mye når du ikke er hjemme.»

«Hva i svarte vet du om hvor mange G jeg bruker ute blant folk?» tenkte jeg, men jeg sa selvfølgelig ikke det. Jeg sa: «Nei, det gjør jeg sikkert ikke.»

«Da tar jeg det,» sa han og pekte på et ark, «da sparer du hundre kroner i måneden.» Han så lenge på meg. «Og det blir tolvhundre på et år.» Jada. Såpass skjønner jeg også. Det er ikke der det skorter.

«Jeg vil gjerne at du legger alt jeg har på den gamle telefonen inn på den nye,» sa jeg.

«Jada, det skal vi gjøre. Du kan bare bli med bort her.»

«Hva er googlepassordet ditt?» spurte de der. Og da datt jo klaffen helt ned i pannelappen eller hvor det nå er det sitter, det dingsefeltet av hjernen. Det som ikke jeg har. Og det var da jeg kjente åssen det må være å være dement og ikke forstå et ord av det som blir sagt til deg.  For da var hjernen ute på ville veier igjen.

«Vi kan resette passorda dine,» sa de. Så ordna det seg likevel.

Heldigvis var Knut med i butikken. For jeg fant ikke veien ut igjen aleine.

Så det kan godt hende jeg sitter på et hjem og bare drømmer alt sammen. Ikke si det til meg, for vanligvis har jeg det ganske moro. Bare ikke når jeg må gjøre noe med dingser.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Kommenter gjerne!