«Åssen vil du ha det?» sa frisøren.
«Vet ikke,» sa jeg.
«Jeg klipper bort det som er problemet, så bare det vakre blir
igjen,» sa hun.
I rein skrekk for å forsvinne fra jordas overflate, klamra jeg
meg fast til stolen, mens hun svingte saksa faretruende over hodet mitt.
Men, til slutt sto jeg, omtrent som før, ute på gata igjen, og
satte kursen mot butikken med de korte buksene. For det er en butikk der, hvor
jeg kan få kjøpt bukser som passer til en sånn skrott som jeg har. Uten at jeg
må klippe av beina, og få dårlig samvittighet, fordi jeg ikke syr sofaputer av
bitene.
Heldigvis, er det bare ett speil der, som viser deg bare fra
en side.
Framafra.
Ikke som sist jeg var i storbyen.
Som vanlig, traska jeg, på vilske, rundt omkring, og håpet på
å gå rett på en butikk jeg lenge hadde hatt lyst til å komme til.
Og, jammen! Der var den! Optimismen ville ingen ende ta, da
jeg gikk inn for å prøve om jeg kunne finne noen av de fine, fargerike plagga
jeg hadde sett i den fine brosjyra jeg hadde fått i posten.
Joda.
Men på meg.
Jeg prøvde et par telt, pluss at jeg fikk se meg sjøl fra alle
vinkler inne på prøverommet. Den ørlille selvtilliten, som var blitt meg til
del på grunn av min orienteringsevne, rant av meg, som vannet preller av på den
berømte gåsa.
På hjemveien tenkte jeg at jeg ville feire at jeg hadde spart
de pengene, så jeg betalte for comfort på toget, og fikk en polett, som jeg
putta i drikkeautomaten.
Det var bare det at jeg glømte å sette et krus under.
Det er ikke så lett å sitte aleine på et tog når du blir så
lattermild. Men, jeg tok fram mobilen og surfa litt rundt, mens jeg satt og lurte
på om jeg skulle legge meg i stabilt sideleie.
For da er det ikke så mye som kan skje.
