Været til sjøs

Doggerbanken, Frøyabanken, Haltenbanken, vest for Hebridene, Råkkål, frisk bris fra sydvest, normale forhold over malleolene. 

Som jeg har nevnt før, så er malleolene de klumpene som stikker ut på anklene akkurat der skøytene gnager. Eller gnog. Før. På meg gnager de ikke lenger. 

Ankelknokene, altså. Normale forhold over. Betyr det på alt over? For det  hadde jo neimen ikke vært så verst. Alt over malleolene er normalt. Men hva med det under, da? Ikke så normale de, kanskje? Føttene? Lilletåa er litt for lita, eller stortåa litt for stor? Eller omvendt? He?

Kunne han ikke like godt ha skrevet, legen: Hele mennesket er tilnærmet normalt? Men, neida, bare normal over malleolene.

Mulig det er jeg som misforstår litt her nå. Og det med vilje au.

Men over til værmeldingen igjen:

Frisk bris vest for Hebridene, orkan med storm i kastene over Malleolene. Og så dette Råkkål igjen, naturligvis. Råkkål, sa de. I radioen. Jeg skjønte aldri hva det var. Doggerbanken, ja vel, det var til å forstå, og vest for Hebridene. Men Råkkål? 

Nysgjerrigheten kjenner fremdeles ingen grenser, så jeg fikk endelig googla det. I dag. Rart ikke jeg har tenkt på det før, snartenkt som jeg er. Jeg skreiv Rockall, da, for å være sikker. Og jammen var det ikke ei bittelita øy mellom Storbritannia og Island. 350 kilometer vest for Ytre Hebridene. Så lita og ugjestmild at der har visst bare 20 mennesker satt sine føtter. Og enda krangler landa om hvem som skal eie den. Rett opp fra havet stiger den, 18 meter til toppen, og på toppen er det omtrent fire og en halv kvadratmeter å boltre seg på.  Men det de egentlig krangler om, landa, er hvem som skal ha rettighetene til havet rundt. Så da blir den viktig likevel, lille Råkkål, som vi hørte om i radioen, og som i hvert fall ikke jeg visste hva var, men som det ofte kunne storme rundt  på mange måter, skjønner vi jo nå.

Det var ei koselig tid, før. Før fjernsynet kom. Der satt vi foran radioen med strikketøyet i hine hårde dage og fikk tydeligvis  med oss både det ene og det andre, og særlig Gjermund Eggens bravader i VM i 1966. 

Da hoja til og med mamma.

Vi har dessverre ingen papirer på at stortåa og lilletåa er normale. Men ellers ser det ganske bra ut.

Så får det ikke hjelpe om det av og til kan komme en flau vind over malleolene.