Joda. I noen situasjoner. Men ikke i alle. Ikke når det gjelder alle heimens elektroniske dingser og duppeditter.
Der sitter en og betaler regningene sine på pc’n, som en jo har måttet tilegne seg kunnskap om, og det har jo gått sånn någenlunde greit. Og så oppdaterer de. Hvor trykker en da, da? Når knappen som en trykker på for å betale regningene var blå i går, og så er den grå i dag. Og står på et helt annet sted på skjermen. Det er ikke så lett for en gammel skrott, da. For ikke å snakke om hjernen, som også har blitt temmelig gammeldags innstilt etter hvert.
Og pc’n sjøl, da. Det kan hende en har trykket på oppdater en gang, fordi en nesten fikk en ordre om det, at en måtte gå over til Windows 10, istedenfor nr 1 eller hva det nå var en hadde. Hvem er det som vet hva en har, da? Ikke jeg, i hvert fall. Men, som nevnt, en kan ha kommet i skade for å trykke på knappen for å oppdatere, mest for ikke å virke gammeldags og utdatert, kanskje, og så har en glømt det dagen etterpå, og så skjønner en ikke bæret. Det er hakket før en løfter hele maskinen opp, røsker ut ledningene, går hardt ned trappa og ut av døra og ned bakken til sjøen og slenger den fossile, tunge dritten av en maskin langt utover havet. Men en kan jo besinne seg. Der er vi sterke. I besinnelsen. Som regel. Men ikke bestandig, naturligvis. Da ville en jo vært en underlig skrue. Men det blir med det verbale. Et primalskrik må til, og så får en heller ringe til sønnen sin å få greie på hva dette her er for noe, og så kommer han og sier at mamma, du har jo oppdatert.
Har jeg? Joda, det demrer noe greier for meg.
«Det er bra, det,» sier han videre. «Den versjonen du hadde var jo veldig gammel.»
Tenk om alle forandringer skulle gått så fort. Fra den ene dagen til den andre. Ta en sjøl, for eksempel. Tenk om de forandringene som har sèget sakte, men sikkert på over de siste førti åra skulle kommet over natta. Da hadde en jo fått sjokk når en så seg i speilet om morran. Ja, så ille ville det vært at en ikke hadde kjent det mennesket med de grå hårtustene som sto der og glodde forskrekka på en fra den andre sida. En kunne trodd at det var ens egen bestemor, som virkelig hadde vært på besøk fra nevnte side. Og da kan en jo bare forestille seg skriket.
For noen av oss er ikke bygget for raske forandringer.
Nei, sånne ting må gå sakte. Over år må det helst gå, skal vi bevare sinnets helse og vårt gode humør.
Men det er vel ikke så lett når det gjelder pc’er og mobiler, kanskje, at det skal gå like sakte som det går med oss. Men litt seinere kunne det ha gått. En ting av gangen. Med forklaring:
«Kjære kunde, i dag må du trykke på den grå knappen for å få betalt regningene dine. Den står litt lenger oppe på siden enn den blå du trykket på i går, og ser litt annerledes ut også, men lykke til. Vi kommer tilbake neste uke med en liten forandring til. Ring hvis det er noe du ikke forstår.» Hilsen Banken.
Sånn kunne det ha vært.
Men endelig har man da fått ordnet alt igjen, regningene blir betalt og telefonen funker med alt den skal funke med. En er såre fornøyd med tingenes tilstand, helt til neste gang pc’n finner det for godt å spørre igjen:
«Vil du oppdatere? Ja/nei.»
Trykk på NEI! Du trenger det helt sikkert ikke!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Kommenter gjerne!