TV-kveld

Det er underlig åssen ting kan være. Der har vi sitte hele kvelden, med strikketøyet foran tv’n, og venta på at det skal begynne. Det vi skal se på. ”Kampen om tungtvannet”,  ”Der som ingen skulle tru…”, Downton Abbey” osv. Det er ingen grenser for hva vi har venta på. Også så mye rart vi har sett på mens vi venta.

Og det er helt stille i stua.

Så begynner det.

Og det er da det blir aktivitet. Det er da vi plutselig finner ut at det er noe vi skulle hatt gjort. Vi må tisse, hente kaffe, ta en røyk, hente ved, fyre, hente mere  garn,  mate katta, skjære og smøre på ei brødskive, henge opp ei vask fordi det er noe som må være tørt til i morra, og imens begynner flya å kretse over Hardangervidda, en kysser en annen som han ikke burde gjort,  Thomas rekker å presse en eller annen som han har noe på, Oddgeir Bruaseth er langt inne i fortellingen om han som drar maten sin opp i taubane, og der flyr vi og legger  enda mer ved i ovnen for at det skal vare hele programmet, og  så setter vi oss ned, og så syns vi det hele virker så rotete, for det er noe vi ikke har fått med oss. 

Og da må vi spørre. 

Hva har skjedd? Hvem er det, da? Er det han som leder hele operasjonen? Har politiet henta Anna? Er det hun som har gjort det? Er det mora til tanta til fetteren til den og åffer fløtta de nå opp der når de ikke  måtte?

Det tar så lang tid å komme inn i handlingen i disse stykkene noen ganger, for ikke å snakke om den siste, den som begynte på søndag, den fra Svalbard. Hvem var det som var hvem, der’a? For det skjedde noe i begynnelsen der, mens vi  satt og tissa, som vi ikke fikk med oss.

Et eventyr

Det er så mye rart i barne-tv nå  for tida. Ja, det er ikke det. Det var mye rart i barne-tv før og. 

Jeg husker en gang som Asbjørnsen og Moe fløy i heiene og samla eventyr, jeg. Og så hendte det, da, at de kom bort fra hverandre. Og så ropte Moe: ”Ho, ho, Asbjørnsen!” 

Men han fikk ikke noe svar. 

For Asbjørnsen, han hadde gjurs på. For han hadde jo tenkt seg opp på setra til Guri og få seg et eventyr der.

Så kom han opp, da, og banka på, som seg hør og bør. Og Guri. Ja, hun var så glad for å få besøk, og særlig da hun så at det var et mannebein som sto i dørgløtten, for her hadde hun sittet og smakt hverken vått eller tørt i hundre år, at hun smilte fra øre til øre, gned seg i hendene og fikk  dratt han på innsida.

”Ååååå, he, he, he, er det deg Asbjørnsen,”  sa Guri. Hun var så grov og hes i målet, og det kom jo av at hun ikke hadde gjort noe annet enn å fly rundt og rope  ”Ko, kyra” så det ljoma i berga bortetter i lange tider.

”Goddag, goddag , Guri.” sa Asbjørnsen. ”Jeg lurte på om det var mulig å få et eventyr her!”

”He, he, åja!” sa Guri.  “Kom inn, Asbjørnsen!” 

 

Og der satt vi! Med store, runde barneøyne, og lurte på hva vi ville få se!

Men så forandra bildet seg. 

Og hva fikk vi se? En gammel, lurvete, grå ulldott av en kanin. Som hoppa og spratt på en sti, og som var lykkelig fordi kjerringa hadde brent inne!

Og sånt sendte de for unger!

Men, så forandra bildet seg igjen. 

Og vi var tilbake på setra!

Men der! -   Der sto Asbjørnsen på tramhella med skreppa på ryggen. Ferdig til å gå!

Og der satt vi. Benka i soffa’n. Og hadde ikke fått se en dritt!

”Ja, du får ha så mange slags takk for eventyret, Guri.” sa Asbjørnsen. ”Og lev vel!” Sa’n.  Og så gikk han bare!

”He, he, he, he, ja, sjøl takk, Asbjørnsen!” sa Guri. Hun stod der så frisk og rød i kinnene og  med skautet litt sånn på snei, som skaut ofte står hvis de har blitt rokka ved, og vinka med ei grov, rød budeiehånd helt til hun ikke kunne se han mer.

Hun var ikke på fornavn med han etterpå engang!

Kjipe svinet!

Julegavene

Du kan ikke være forberedt på alt

der satt jeg og ante fred

men du kan ikke være forberedt på

å pakke ut stjerner

til mormor

og  at noen skal rope

det er masse glitter på

det kan du ikke være forberedt på

da sprenger det i neserota

jeg henger dem på treet

det blir moro for meg det

å pakke ut disse stjernene
i år igjen

En alen og en stråhatt til besvær

Engelsk cottage garden. Koselig? Jeg drømmer og drømmer, og ser meg sjøl vandrende rundt i en sånn. Jeg napper litt her og litt der, spiser fra hånd til munn, kan det bli mer kortreist, alt er  økologisk, rosene flommer over meg, det er benker både her og der som en kan sitte på og nyte,  hagen steller seg sjøl, det er limonade i fine glassmugger på alle bord, blir det regn, går jeg inn i lysthuset, setter meg ned med en bok og slenger et hjemmehekla pledd over meg, duften av ozon omgir  meg,  kronblader fra roser og frukttrær strøs utover bakken, det er før datatiden, mobiltelefon finnes ikke, hvis jeg vil skrive må jeg gjøre det i en av meg nøye utvalgt skrivebok som ligger i lysthuset, eller kanskje på  et gammelt pergament, til og med,  og der sitter jeg og dypper fjærpennen oppi blekkhuset og  jeg kan tegne og, plutselig. Ja, det er nesten så det blei meg som har gitt ut ”Naturdagbok av engelsk dame” eller hva den heter og der kommer det en sommerfugl og fuglene bygger reir i alle trærne rundt meg. 

Og kvitrer i vilden sky.

Men det er en hake ved det.  Jeg må ha stråhatt.

Og det er her problemet ligger.  Når en er så lavpanna som jeg er. Også så  butt og lav over bakken i tillegg. For når jeg drømmer, er jeg jo så  høy og slank, at det med stråhatt jo er helt på sin plass. Men i virkeligheten? 

Slank er jo for så vidt innenfor mulighetenes grenser. Hadde det bare ikke vært for alt det sukkeret.  Men høy? Nei, miraklenes tid er antagelig forbi, og ingen kan, som kjent, legge en alen til sin lengde. Nå hadde jeg ikke trengt en hel alen,  for det må jo være minst en halvmeter, siden nyfødte er ca halvmeteren og de små som ere en nasjon, de med,  er en alen lange.

Ja, hvor lang er egentlig en alen?

I et leksikon finner vi (rød tekst):

”Beslektet med ord i mange indoeuropeiske språk med betydning 'albu, underarm'. ”

Javel. En underarm, altså. Så det blir mer på den lange enn på den stutte, da. Hvis jeg kommer inn i en butikk og sier jeg skal ha en alen skråtobakk(1), for eksempel, hvilket kanskje ble litt mye på en gang, men, skitt au, hva gjør en ikke for både det ene og det andre her i verden. Da ville det altså avhenge av mannen. Han bak disken. En liten og stutt en ville gitt meg mindre enn en lang.

”eldre lengdeenhet av varierende lengde, vanligvis mellom 45 og 65 cm og delt i 18, 20 eller 24 tommer.”

Der ser vi igjen. En tomme var nok ikke en tomme den gangen. Klart en ville gå til den største ekspeditøren.



”I Norge brukte man i middelalderen enten alen-stikke (ca. 55 cm) eller tommel-alen (18 tommer, ca. 47 cm). Fra 1541 ble sjællandsk alen (ca. 63 cm) påbudt som lengdeenhet ved handel og vandel i Danmark og Norge. Den ble i 1683 fastsatt som to rhinlandske fot (62,8 cm), og dermed fastlagt i forhold til en tysk lengdeenhet. Norsk alen, fastsatt ved lov av 1824, var delt i 2 fot à 12 tommer à 12 linjer – den var 62,75 cm.” 

Så greit, da, for mannen i butikken. Særlig hvis det er kø ved skråtobakken. En skulle kanskje ha to rhinlandske fot tobakk, en annen en sjællandsk alen, for ikke å snakke om han som ville ha en norsk alen. Sånt kunne det fort bli tumulter av. Både foran og bak disken.


”I Bibelen brukes alen i Det gamle testamente om en babylonsk alen (ca. 50 cm), og i Det nye testamente om en latinsk alen (ca. 45 cm). Den britiske ell er 114 cm, mens den britiske cubit (lik 18 tommer) tilsvarer en gammel (latinsk) alen.”

Da kunne det jo lønt seg å gå inn i butikken og sagt at jeg skal få en britisk ell skråtobakk. Og da kunne det jo vært hvem som helst som sto der. Bak disken. Kanskje den lange hadde en liten hvilepause, hva vet vel vi, som står der og bare skal ha skråtobakk, hvilket jo heller ikke er videre sannsynlig, eller kanskje er det den stutte mannens tur til å ta seg en pust på en melsekk i bakrommet. Sånt kan en aldri vite.

”Ved innføring av meteren i 1875, ble metrisk alen satt lik 60 cm for bruk som vedmål.”

Takk for meterstokken! Så får de som ordner med veden gjøre som de vil.

Ja, så vet vi hva en alen er, som vi ikke kan legge til vår lengde.
Nå er det vel ikke så mange av oss som ønsker en hel alen, heller, det hadde vel vært i overkant. Da kunne en jo fort raga 2,20 over bakken. Men da kunne en jo hatt den hatten en hadde hatt, så hadde en hatt hatt.
Men et par-tre tommer kunne vært noe, ja, det hadde egentlig holdt  om jeg hadde blitt såpass at  det hadde kommet noe luft mellom bakken og stråhatten.

Nå skal en vel ikke underslå at det har hendt en har fått så hatten passer, men ikke ofte nok, tydeligvis. 

 Når en får på seg hatt er det  fort å begynne å snakke svensk. Som  de små raringene i ”Ronja Røverdatter”, som fløy rundt og spurte varfør det blev kvelden. Og, siden en ikke så noe,  hadde en kanskje forvilla seg ned til strandsonen og inn i sivet, så det hadde rasla i takrørbeltet når du gikk  forbi. 

Eller en  hadde sett ut som pinnsvinet i ”Det suser i sivet”, eller kanskje heller moldvarpen, blind som den jo er. Og så hadde en vandra rundt  der nede i takrørbeltet og  snakka nynorsk. 

Og det hadde jo for så vidt vært greit, hvis en bare hadde finne hjem igjen.

Men hvordan visste de at en alenstikke var 55 cm og at en tommelalen var 18 tommer og 47 cm hvis ikke meterstokken var funnet opp enda? Og fikk de kjøpt en alenstikke i butikken? Hvor lang blei den da, da, hvis det avhang av lengden på underarmen til ekspeditøren?

Fotnoter:

1.    Her var det ikke snakk om  løs tobakk. Her  går jeg ut fra at skråtobakken kom i metervis, dvs. alenvis, omtrent som en rull lakris. Egentlig kunne jeg jo isteden kjøpt et tau, så ville det vært lettere å forstå, kanskje, men hvem trenger en taustump på en alen?