En alen og en stråhatt til besvær

Engelsk cottage garden. Koselig? Jeg drømmer og drømmer, og ser meg sjøl vandrende rundt i en sånn. Jeg napper litt her og litt der, spiser fra hånd til munn, kan det bli mer kortreist, alt er  økologisk, rosene flommer over meg, det er benker både her og der som en kan sitte på og nyte,  hagen steller seg sjøl, det er limonade i fine glassmugger på alle bord, blir det regn, går jeg inn i lysthuset, setter meg ned med en bok og slenger et hjemmehekla pledd over meg, duften av ozon omgir  meg,  kronblader fra roser og frukttrær strøs utover bakken, det er før datatiden, mobiltelefon finnes ikke, hvis jeg vil skrive må jeg gjøre det i en av meg nøye utvalgt skrivebok som ligger i lysthuset, eller kanskje på  et gammelt pergament, til og med,  og der sitter jeg og dypper fjærpennen oppi blekkhuset og  jeg kan tegne og, plutselig. Ja, det er nesten så det blei meg som har gitt ut ”Naturdagbok av engelsk dame” eller hva den heter og der kommer det en sommerfugl og fuglene bygger reir i alle trærne rundt meg. 

Og kvitrer i vilden sky.

Men det er en hake ved det.  Jeg må ha stråhatt.

Og det er her problemet ligger.  Når en er så lavpanna som jeg er. Også så  butt og lav over bakken i tillegg. For når jeg drømmer, er jeg jo så  høy og slank, at det med stråhatt jo er helt på sin plass. Men i virkeligheten? 

Slank er jo for så vidt innenfor mulighetenes grenser. Hadde det bare ikke vært for alt det sukkeret.  Men høy? Nei, miraklenes tid er antagelig forbi, og ingen kan, som kjent, legge en alen til sin lengde. Nå hadde jeg ikke trengt en hel alen,  for det må jo være minst en halvmeter, siden nyfødte er ca halvmeteren og de små som ere en nasjon, de med,  er en alen lange.

Ja, hvor lang er egentlig en alen?

I et leksikon finner vi (rød tekst):

”Beslektet med ord i mange indoeuropeiske språk med betydning 'albu, underarm'. ”

Javel. En underarm, altså. Så det blir mer på den lange enn på den stutte, da. Hvis jeg kommer inn i en butikk og sier jeg skal ha en alen skråtobakk(1), for eksempel, hvilket kanskje ble litt mye på en gang, men, skitt au, hva gjør en ikke for både det ene og det andre her i verden. Da ville det altså avhenge av mannen. Han bak disken. En liten og stutt en ville gitt meg mindre enn en lang.

”eldre lengdeenhet av varierende lengde, vanligvis mellom 45 og 65 cm og delt i 18, 20 eller 24 tommer.”

Der ser vi igjen. En tomme var nok ikke en tomme den gangen. Klart en ville gå til den største ekspeditøren.



”I Norge brukte man i middelalderen enten alen-stikke (ca. 55 cm) eller tommel-alen (18 tommer, ca. 47 cm). Fra 1541 ble sjællandsk alen (ca. 63 cm) påbudt som lengdeenhet ved handel og vandel i Danmark og Norge. Den ble i 1683 fastsatt som to rhinlandske fot (62,8 cm), og dermed fastlagt i forhold til en tysk lengdeenhet. Norsk alen, fastsatt ved lov av 1824, var delt i 2 fot à 12 tommer à 12 linjer – den var 62,75 cm.” 

Så greit, da, for mannen i butikken. Særlig hvis det er kø ved skråtobakken. En skulle kanskje ha to rhinlandske fot tobakk, en annen en sjællandsk alen, for ikke å snakke om han som ville ha en norsk alen. Sånt kunne det fort bli tumulter av. Både foran og bak disken.


”I Bibelen brukes alen i Det gamle testamente om en babylonsk alen (ca. 50 cm), og i Det nye testamente om en latinsk alen (ca. 45 cm). Den britiske ell er 114 cm, mens den britiske cubit (lik 18 tommer) tilsvarer en gammel (latinsk) alen.”

Da kunne det jo lønt seg å gå inn i butikken og sagt at jeg skal få en britisk ell skråtobakk. Og da kunne det jo vært hvem som helst som sto der. Bak disken. Kanskje den lange hadde en liten hvilepause, hva vet vel vi, som står der og bare skal ha skråtobakk, hvilket jo heller ikke er videre sannsynlig, eller kanskje er det den stutte mannens tur til å ta seg en pust på en melsekk i bakrommet. Sånt kan en aldri vite.

”Ved innføring av meteren i 1875, ble metrisk alen satt lik 60 cm for bruk som vedmål.”

Takk for meterstokken! Så får de som ordner med veden gjøre som de vil.

Ja, så vet vi hva en alen er, som vi ikke kan legge til vår lengde.
Nå er det vel ikke så mange av oss som ønsker en hel alen, heller, det hadde vel vært i overkant. Da kunne en jo fort raga 2,20 over bakken. Men da kunne en jo hatt den hatten en hadde hatt, så hadde en hatt hatt.
Men et par-tre tommer kunne vært noe, ja, det hadde egentlig holdt  om jeg hadde blitt såpass at  det hadde kommet noe luft mellom bakken og stråhatten.

Nå skal en vel ikke underslå at det har hendt en har fått så hatten passer, men ikke ofte nok, tydeligvis. 

 Når en får på seg hatt er det  fort å begynne å snakke svensk. Som  de små raringene i ”Ronja Røverdatter”, som fløy rundt og spurte varfør det blev kvelden. Og, siden en ikke så noe,  hadde en kanskje forvilla seg ned til strandsonen og inn i sivet, så det hadde rasla i takrørbeltet når du gikk  forbi. 

Eller en  hadde sett ut som pinnsvinet i ”Det suser i sivet”, eller kanskje heller moldvarpen, blind som den jo er. Og så hadde en vandra rundt  der nede i takrørbeltet og  snakka nynorsk. 

Og det hadde jo for så vidt vært greit, hvis en bare hadde finne hjem igjen.

Men hvordan visste de at en alenstikke var 55 cm og at en tommelalen var 18 tommer og 47 cm hvis ikke meterstokken var funnet opp enda? Og fikk de kjøpt en alenstikke i butikken? Hvor lang blei den da, da, hvis det avhang av lengden på underarmen til ekspeditøren?

Fotnoter:

1.    Her var det ikke snakk om  løs tobakk. Her  går jeg ut fra at skråtobakken kom i metervis, dvs. alenvis, omtrent som en rull lakris. Egentlig kunne jeg jo isteden kjøpt et tau, så ville det vært lettere å forstå, kanskje, men hvem trenger en taustump på en alen?

Løvetann

Det var enda den gangen vi hadde kaniner. I de tider vi kunne gå berserk  hvis vi fikk se en eng med løvetann. Ja, det behøvde ikke være en eng, engang. Det var nok med en veikant. Da var det å gaule til den stakkars sjåføren, hvis det da ikke var en sjøl, og få han til å hogge bremsene i, opp med døra, sprinte mot bakdøra, få ut den hersens bæreposen litt faderlig fort, og fly ut på det lille grønne feltet og raske med seg.

Men hvorfor måtte det skje så fort?

1.       Sjåføren, hvis ikke det var meg, kjørte så fort at det var så vidt en rakk å gaule før en var forbi herlighetene. Og å snu var det ikke snakk om. Aldri. Enda noen ganger kjørte vi forbi et ultraspennende loppemarked og. Som en ikke så før en var nesten forbi.  Var en forbi, så var en. Enda en gaula så høyt en kunne.

2.       Det kunne komme noen andre og ta løvetannen fra oss. Selv om vi nå, når vi tenker etter, jo innser at det ikke var noen kø bak oss, akkurat. Det var ikke som den gangen vi uforvarende kom inn i en butikk med timesalg, og ikke skjønte hvorfor alt var dekket med gråpapir, og vi dukket under gråpapiret for å se om vi kunne finne oss noe fint, helt til noen kom og sa at vi måtte vente til klokka elleve, og da skjønte vi det, og blei aldri så lite brydd.  Sånn var det ikke. Med løvetannen.

3.       Vi hadde lita tid, og var egentlig på vei til noe annet, ja, hadde til og med kanskje pynta oss, og var på vei til noe ordentlig. Ja, til og med  en konfirmasjon kunne vi kanskje være på vei til, og så fikk vi se all denne deilige løvetannen. Og det kunne fort være et D-moment. For da var det om å gjøre at vi fikk raska med oss så mye vi kunne på kortest mulig tid. Uten å få flekker på oss. For løvetann!  Jeg husker vel den røde shortsen jeg hadde en gang. Full av løvetannringer, som ikke gikk av i vask, og som gjorde at jeg bare kunne bruke shortsen hjemme, og helst når ingen andre så. Men det var ikke noen vits i at jeg tok på meg noe annet, heller. For  det blei så fort løvetannringer på det.

4.       Kaninene sulta snart i hjel, hvis vi tenkte oss om, og det gjorde vi jo støtt, enda så lita tid vi hadde  noen ganger.  

5.       Vi var sultne.  Men vi hadde jo ikke hjerte til å sitte der å meske oss med  hverken det ene eller det andre, hvis vi visste at inni den garden der sitter det et par små, grå ulldotter som er like sultne som oss. Og de har ikke noe valg, engang. Derfor måtte de få først, og siden blodsukkeret vårt var så lavt, måtte det skje med en viss fart, for at ikke vi skulle få den store skjelven langsetter veien. Ja,kanskje ikke vi ville rekke brødboksen, engang, før vi falt i uvett.

6.       Vi hadde akkurat kommet på at det skulle komme noen. Noen vi hadde glømt. Og så kom vi på at de stakkars kaninene må jo få mat først, før vi setter oss til med disse gjestene. Og der, rett foran oss,  ja, det var nesten som sendt, der var den. Løvetannen. Og så rakk vi begge deler.

7.       Vi bare var i fart. Uten at vi kunne noe for det. For sånn er det bare  noen ganger. Og det er ikke lett å stoppe da. Og sette seg ned å plukke ett og ett løvetannblad. Nei, da må en røske litt, da.  Og da kan en jo få med seg litt av hvert.

      Derfor måtte det skje så fort.

       Noen ganger. Andre ganger var det mer i  sedate former. Kanskje at en var ute på en rolig spasertur og gikk der og nynna for seg sjøl. Glade jul, kanskje, igjen. Og så kom en over dette paradiset av en løvetanneng.

      Men , det var ikke så vel, heller.

      For da  hadde en sikkert ikke hatt med seg bærepose.

Er du framoverlent?

Er du framoverlent?  Ja, da kan du kanskje få jobb hos oss. Leste jeg.  Nei, ikke akkurat nå. Men jeg har vært. De gangene jeg har hatt hekseskudd. Og hvis jeg hadde blitt mer framoverlent da, kunne jeg fort knerta pannebrasken i kneskåla. Og da kunne jeg blitt både halt og blind. Og da hadde det nok ikke vært så lett å få jobb.

Nei, jeg er nok mer bakoverlent for tida. Eller laid back, for å si det på godt norsk. Jeg er til tider så bakoverlent at jeg blir flat i bakhuet, og da kan jeg jo ikke få så hatten passer engang.  Og når en er temmelig lavpanna i utgangspunktet, passer ikke lua heller. En blir nødt til å velge mellom å fryse på ørene eller å se.

For ut vil en jo. På ski. Men da kan en jo fort ta et lite hallingkast, og så er det på,n igjen. Med framoverleninga.

Det er et lite aber med å være  for mye bakoverlent og.  Da er det  fort å ligge på seg noe.  Det har vi vel merka.  Da kan det bli både hekseskudd og kink i nakken.  Og hvis en har kink i nakken og glømmer seg!  Og skal se på noe baki  der, for eksempel.

 Da angrer en.

Det er ikke bra å sitte for lenge på huk,  heller.  Det var en her i huset som gjorde det for en stund siden. Satt for lenge på huk. Og det var ikke lett å få knekket opp den mannen igjen.  En annen gang  sto han for lenge i en stilling, og da blei det også noe gæernt.

Nei, den kroppen er ikke å spøke med. Det beste er kanskje å stå som en påle, uansett hva som skjer. Men da kan en jo fort få en knekk, sånn som det stormer nå om dagen. Så det er neimen ikke godt å vite hva en skal gjøre.

I oldtida, da jeg var bare en unge, da skulle man nesten være døden nær før en gikk til lege. Da var det først å prøve en globoid. Hjalp ikke det, og en følte at det var noe som satt i skjelettet, kunne en prøve å gå hoselesta ute,  og hvis ikke det hjalp heller, og det ikke  gikk over på en fjorten dagers tid, var det fram med terpentinkluten. Og da var jo alle sorger slukket. For da blei en rimelig salig av seg. Da lå en der og sniffa og nøt tilværelsen, og  hvis en var riktig heldig og det varte en stund, fikk en jo fri fra skolen og.

 Forresten, det fikk en sjelden. Det var nesten bare barnesykdommene som holdt en hjemme fra skolen. Og nesten ikke de engang. For det kunne bli litt mye for mamma å ha oss hjemme for lenge.  

Jeg husker  den gangen  vi var fire som hadde vannkopper på en gang. Da gikk det i skytteltrafikk med noe hvitt smøreri. ”MAMMA!  JEG KLØR! FORT DEG!”  Hadde vi enda vært syke og en smule slått ut. Men,nei. Vi bare klødde. Aktivitetsnivået var som før.

Hadde vi hatt flaggstang den gangen, hadde nok flagget kommet til topps den dagen hu mor kunne sende sistemann på skolen igjen. Det var  bare så vidt den siste skorpa hadde tørka inn, før vi måtte til pers.  Og da var det nok opphavet som  tok en pust i bakken  med  en terpentinklut, tenker jeg. Og blei en smule laid back.

Det verste er hvis en ligger på seg noe, og får i seg noe en ikke har spist. Da går det ikke over på fjorten dager, og da hjelper ikke hverken globoid eller terpentinklut.  Heller ikke er det noen vits i å fly hoselesta ute. Nei, da er det for så vidt litt i seineste laget å fly i det hele tatt.

Da er det bare å vente i ni måneder og  håpe på det beste.

Sett ikke ditt lys under en skjeppe!

Jeg er så gammel at jeg hadde kristendom på skolen. Og der lærte vi litt av hvert. For eksempel lærte vi at vi ikke skulle stille vårt lys under en skjeppe. Nå er jeg en som tar alt en smule bokstavelig. Så jeg grunna litt på det der. Men, neida. Jeg skal gjøre så godt jeg kan.

Tanken på lyset under skjeppen bringer meg til et av livets store spørsmål:  Hva er egentlig en skjeppe?  Jeg kan aldri huske noen av lærerne nevnte noe om det.

Jeg så for meg en slags pose eller sekk av et slags skinn, for eksempel  av geit, for de var det sikkert mange av den gangen. Geitene  kunne spises, de ga melk, de ga skinn, og de klarte seg ganske godt på egen hånd.  De gikk der, utpå den brune jorda, som vi husker så godt fra tegningene i kristendomsboka. Og så ble de slakta. En etter en, etter som folk hadde bruk for mat eller et skinn. Og så ble de spist.

Og skinnet? Jo, det ble garva eller behandla etter alle datidens kunsts regler. Jeg mener jeg har lest et sted at de satt og tygde på skinnet til det ble mykt. Fus til ikke å ha den jobben!  Tenk det, de fikk jo bare plass til litt av skinnet i munnen av gangen. Så satt de der da, rundt bålet, fortalte hverandre historier og tygde på litt av skinnet hver. Fikj! (*) Og den som hadde ei lita pause, fortalte historier til de andre, kanskje. Og henta vann. For det måtte nok mye vann til, hvis  de skulle holde ut den tygginga. Eller, enda verre: Kanskje det var en som måtte tygge alt aleine. Mens de andre sprang rundt og jakta og surra og hadde seg. Kanskje det  var den gamle bestemora som tygde. Hvis hun hadde flere tenner igjen, da.  Men kanskje det var det som måtte til for at skinnet skulle bli mykt. Tygging med bare gummer. Ja, da var det nok bestemora som måtte til pers. Og forresten var  hun vel ikke brukelig til noe annet likevel.  Og da hadde nok jeg vært i faresonen snart, så det er godt vi ikke trenger skjepper lenger.

Tenk alt det arbeidet bare for å få en skjeppe til å sette lyset sitt under.  De måtte sikkert tygge i månedsvis. Og det bare på ei geit. Og det var jo ikke så mange bestemødre den gangen, som levealderen var mye lavere enn den er nå, selv om Sara var nitti. Men det ville vært rart hvis hun rakk  å bli bestemor. For ikke å snakke om Metusalem.  Men han trengte sikkert ikke tygge, han var nok høyere på strå og hadde noen til å tygge for seg. Dessuten ble han jo aldri bestemor.

Men dette var jo bare min forestilling av hva en skjeppe var. Og hvis en slår opp i en ordbok, ser en hvor feil en kan ta.:

Skjeppe =

1.       Et gammelt kornmål av varierende omfang, i middelalderen fra 24,3  til 32,4 l, senere ca. 17,5 l (1/8 tønne)

2.       Målekar som rommer en skjeppe ( se punkt 1)

3.       Rommål ved kjøp og salg av sild og brisling.

4.       Sette sitt lys under en skjeppe  = la en få høre sannheten uten omsvøp

Javel. Ok, det. Men fremdeles vet vi ikke hva skjeppa er laga av. Så da kan det være noe i dette med tygginga likevel.

Der ser vi. Jeg er ikke så dum som jeg trudde.

* Fysj/fysjom/fytti rakkern

Å gjøre kineser av seg

Kan en kineser være nordmann?  Selvfølgelig kan han det. Og kan han bli svenske, danske, brite og amerikaner.

Jada.

Men kan en nordmann bli kineser?

Nei, for en kineser er vel en kineser. Hvis noen for eksempel peker på en person og sier: ”Se. Der går en kineser.”  Og enda det er stygt å peke, så gjør vi det, altså.  Da forventer vi jo å få se en kineser. Og ikke meg, for eksempel. Men er ikke en svenske en svenske og, da da? Og en nordmann en nordmann og en finne en finne?

Neida.

Ergo kan en nordmann også være kineser.  Og da kan jeg bli det og. Hvis jeg flytter til Kina, altså. Men hva ville jeg vært da, da? En norsk-kineser?  For alle ville jo kunne se at jeg hadde mine gener fra et annet land enn Kina. Enda jeg ville gått der, i fjellskråningen og vassa rundt i rismarkene. For jeg ville jo bodd på landet hvis jeg flyttet til Kina, så jeg kunne dyrke min egen ris , og da ville jeg jo blitt lagt mer merke til og. I en storby går folk sikkert mer om inan(1).

Og jeg ville snart fått meg en sånn snål, liten trekanta stråhatt, for sola tok så veldig, og jeg måtte jo ut og hakke litt. Og så ville naboene mine vært snille og holdt en fest for meg så jeg hadde blitt kjent med dem og klart å skjelne dem fra hverandre etter hvert, og de hadde blitt kjent med meg, og jeg ville lært meg kinesisk på rekordtid, for det hadde ikke vært noen annen måte å bli forstått på. I hvert fall ikke der, langt ute på landet.  Og hvis jeg sto fast på noe, kunne jeg gått til dem og spurt om hjelp, og de ville ledd litt av meg, men samtidig vært glade for å hjelpe meg,  og hvis noen spurte etter blekansiktet som hadde lært seg kinesisk og som levde av å dyrke ris der i dalen, fordi det kanskje var post til meg eller noe annet, ville de med en gang visst hvem de mente, de som spurte, og de ville, med glede, vist vei til huset mitt.

De ville visst hvem de mente, fordi de som spurte hadde forklart hvordan jeg så ut. De ville kanskje sagt ”Kjenner dere noe til et blekansikt som har flyttet  hit i det siste”? Eller de kunne sagt hun med den bleke huden, som ellers er i noenlunde godt hold. Og så hadde de svart, uten å nøle: ”Ja, det er hun som går og vasser i  den bitte lille rismarken der oppe, og så ville de pekt på meg, enda det ikke er pent å peke i Kina heller,  men hva skulle de gjøre, da? Og så ville de sagt at stakkars, hun har ikke lært seg så mye enda. Men det kommer nok etter hvert, ville de kanskje sagt. Og så ville de smilt, ganske høyt, ja, kanskje til og med gapskratta.

Og jeg ville bare tatt det med et smil. For det var jo sant. Og de mente ikke noe vondt med det. For, i min villeste fantasi, ville jeg ikke trodd at noen kunne ledd ondsinnet  av meg. Og jeg ville vært trygg på at de ville favne meg mer og mer etter hvert. Og jeg dem, forhåpentligvis. Siden jeg nå hadde flytta dit.

17. mai ville jeg pynta meg med bunaden min og bedt alle de nye vennene mine på lapskaus. Og de ville kommet, i sine fine folkedrakter og de ville kanskje hatt med seg flaggene sine.  For å hylle meg og mitt land og min nasjonaldag. Og når de kom, ville det stått en krukke på hver side av døra, med noen grønne kvister i og to norske flagg på kryss i hver krukke. Og de ville synes det var fint at jeg hadde flagget mitt framme. Flagget til mitt eget land. Selv om jeg nå var en borger av Kina.

Og så ville jeg ha sittet der, på en stein, kanskje, og kjent knea mine mot hverandre under bunaden, for det var for varmt å ha strømpebukse, så jeg hadde bare knestrømper, og så ville jeg ha spilt  en cd med hornmusikk og en med  et blanda mannskor som sang ”Ja vi elsker”, og så ville jeg hatt klump i halsen og felt en tåre og lengta hjem. Og så ville alle disse nye vennene mine trøsta meg og sittet der i de fine folkedraktene sine og sagt at de skulle være hos meg og støtte meg. Og så ville vi gått inn til meg og  vi ville ha spist lapskausen og  de ville ledd og pekt på flatbrødet mitt og lurt på hva det var for noe rart, og hvor var risen?

Og hvis jeg kom på et kinesisk sykehus eller sykehjem eller noe sånt, måtte det stått i journalen min at jeg ikke skulle ha verken nøtter, hundekjøtt eller sniler. Og så måtte jeg stolt på at de ikke hadde gitt meg det, og det ville de kanskje ikke gjort.  Men hvis jeg var dement, hadde det kanskje ikke vært så farlig, for det er ingen som har daua av det enda, ville de ha tenkt, og så hadde de gitt meg det likevel. Utenom nøttene, for de er jeg allergisk mot.

Jeg ville alltid vært  den norske. Blekansiktet, som hadde flyttet til Kina, og som hadde fått kinesisk statsborgerskap.  Jeg hadde aldri blitt en kineser. Og hvis jeg hadde fått unger der nede, hadde de heller aldri blitt kinesere. Det kan til og med hende jeg ville latt dem gå på en norsk skole. For det får jo være måte på, ikke sant?  Ville de blitt kinesere, fikk de heller velge det når de ble voksne.

Dette var et eksempel.

Det er så populært av aviser å bruke uttrykk som ”etnisk nordmann” og ”person av utenlandsk opprinnelse” osv. Hvem er det som kan vite sånt helt sikkert, da? Jeg har noen svenske aner, jeg.  Men hvis jeg skulle bli omtalt i en avis, hadde det stått etnisk norsk om meg. For eksempel kunne det ha stått:  ”En etnisk norsk kvinne ranet en bank på fredag. Hun ble tatt mens hun prøvde å gjemme ransutbyttet i noen gamle bæreposer hun hadde i lommene.” Og hvis det hadde stått  at jeg var av utenlandsk opprinnelse, hvilket ca. en åttendedel av meg jo er, ville jo folk trodd jeg gikk med burka, enda det bare er litt svenske i meg.

Uansett hva vi kaller hverandre; det viktigste er vel at vi godtar hverandre, og at vi får lov til å være stolte av den vi er, enten vi er hvite, brune, sorte, gule eller røde.  Eller til og med om vi er nesten blå, for det har vi jo lært av Thorbjørn Egner at det er noen som er. 

Skjønt, hadde jeg blitt blå, ville jeg kjappa meg til legen, for da kunne det vært noe i veien med oksygenopptaket. Men ikke hvis jeg bare hadde blitt litt blå  på leppene fordi jeg hadde bada for lenge. For det er det fort å bli da. På leppene. For da må vi ha blodet til de vitale organer.  Og der er vi vel like, alle sammen. 

Inni, altså.

(Gjør for sikkerhets skyld  oppmerksom på at historien om kvinnen som ranet en bank  i sin helhet var oppdiktet, og den omtalte personen temmelig fiktiv.)

Merkn.:  1= hverandre

GOD JUL!

Tida flyr. Her en dag på seinsommeren kom jeg til meg sjøl ved at en kjøttmeis knatta  på ruta mi og gaula: ”Hvor blir det av meisebollene? Ut med neket!” Og jeg som har flydd rundt i t-skjorta og lurt på hva slags løker jeg skulle plante i år. Løk må være løk. Fram med nek og krumkakejern!

Den blå timen kommer tidlig nå. Og plutselig er det mørkt. Og da er det ikke mye en rekker. For en kan ikke gjøre det samme etter den blå timen, som føre. Det er jo noe alle vet.

        

Nå skal jeg ikke plage dere med hvem som har begynt å hoppe stille lengde siden sist, eller begynt å samle på fyrstikkesker eller bruskorker eller andre halsbrekkende aktiviteter.  Jeg vil bare nevne at prosjektene står i kø her. Inne i hodet mitt, altså. Det er reint så jeg slurer på raggsokkene i rein iver etter å ta fatt.  

”Nå har vi vaska gølvet og vi har børi ved…” Lurer på åssen den sangen oppsto. Det var vel Alf Prøysen som mintes barndommen. Det er for eksempel lett å se for seg at mora er rimelig julestressa og har en masse igjen å gjøre før det kan bli jul. Ungene maser og skriker, kanskje. ”Sett dekk og sjå om dekk ser julestjerna!” hoier hun kanskje. ”Å er’n hen, mor?” ”Den plar komma over huset hennes jordmor-Matja. Rugg på vogga der, du, Alf, og sjå om du ser’a!” Så forteller mora kanskje historien om julestjerna mens hun stresser med å få sprø svor, for det er det jula egentlig handler om, mens lille Alf sitter på krakken ved vinduet og stirrer på et punkt over huset til naboen og samtidig holder lillebroren rolig ved å rugge på vogga. ”Der syns je je kain se’a, mor!”  roper han kanskje og lille Alf ble til store Alf Prøysen, og husker bare det som var koselig, han, som andre, deriblant den dagen det lukta ribbe og surkål og han fikk høre historien om julestjerna for første gang.

Men førjulstida handler ikke bare om vasking, baking og handling. Det handler også om arbeidsfordeling i hjemmet.   En kan, for eksempel,  se for seg en scene fra steinalderen: ”Gidder du å sope hella i kveld?”  ”Hvor er limen?” ”Den står i roa og spriker med kloa.” Sånn kunne det ha foregått. I harmoniske og rolige former.  Men det kunne også vært slengt ut, i en noe spissere tone: ”Som den alltid har gjort! Men du er kanskje ny her?” Legg merke til hvordan noen få, enkle ord snur stemningen helt.

Jeg sitter her og prøver å finne ut om det har skjedd noe det siste året. Ja, det er nok ikke det at ikke det har skjedd noe. Det er bare det at hukommelsen ikke er som den var, så en vet ikke rektig. Jeg åpner ovnsdøra og legger inn en kubbe. Så lukker jeg opp vinduet og snuser inn lukta av vedfyring og tørrklake. Deilig! En får ikke mer moro enn en lager sjøl.

Og her sitter jeg og skal skrive julebrev, uti de små timer.  Jeg tar meg en kokosbolle først, for å få inspirasjon.

Vi må være glade for at vi er sånn noenlunde friske til jul. Det er mye en kunne hatt. Eksem i øregangene, for eksempel. Tenk deg at du har skifta på sengene til jul, og har kveila beinhaugen i velduftende, reint sengetøy. Hovmester’n er unnagjort, og du har full kontroll på ribba og riskremen.  Og enda så gammel du er, er det ikke fritt for at tankene streifer pakkehaugen  som ligger under treet og venter. Du riktig kroer deg, der du ligger. Så begynner du å klø i snilehuset.  

Nei, livet er neimen ikke verst. Det er så mye å være takknemlig for. Ikke måker jeg snø, for det er det den med størst fart  som gjør her hos oss,  men bare når det er snø, naturligvis, så han har jo gode dager nå for tida. Ikke er jeg av de som levde i huler for lenge siden,  og som ble handtupla av en hårete mann med klubbe, heller ikke er jeg  av de som må sende mannen sin utpå i all slags vær, både til det ene og det andre blir han sendt,  og så måtte jeg ha sittet hjemme med tolv  unger og spunnet og hekla og strikka og gravd poteter og tatt på meg skautet og gått ut på odden og speida  og rodd heimsjyen med den eldste, for å få noe å putte i alle munnene. Og da hadde det nok ikke vært lenge før en hadde ligge der, under dyna, og harka og gispa, med terpentinklut på ryggen.

Nei, jeg bor ikke i Nord-Norge engang. Selv om jeg nok bor ganske nord i forhold til de som bor i sør, det har jeg jo sett på fjernsynet. Det ser reint ut som i Alaska på det verste, og her bor jeg. Jeg har bare ikke skjønt at vi bor sånn, vi og. Ikke før jeg så det på TV. Det er så jeg grøsser, der jeg sitter og ser, så langt nord ser det ut.

Lurer på om jeg skal ta meg en kokosbolle til?  Det er midt på natta. Det lyser hos nabo’n. Så sitter han vel og skriver julebrev, han og. Lurer på om han nevner meg. Det er ikke det, det er vel ikke stort å nevne, men det er rart med det. Vi er jo naboer.

Jeg tok ikke den kokosbollen. Det får være grenser. Det er ingen grunn til å bli feitere enn en er. Bare fordi jeg sitter her alene om natta og skriver,  og det er mørkt ute og ingen julesnø daler stille.

Deilig er jorden?  Nei, det er nok ikke så deilig overalt på denne vår jord, som her.  Mye kunne beas om. Noen ord blir til inni meg: ”Kjære Gud, pass på familien min. På forhånd takk!  Amen.” Bedre er jeg ikke.

Nå er det vel på tide å kveile legemet under dyna. Det skal bli godt. En har så lett for å tru at en er verdens navle. Men det er nå engang sånn at sentrum av verden er inne i en.

Til slutt vil jeg hilse til alle, både familie og venner, ved å sitere Alf Prøysen:

                             ....ingen vil vel ramle hvis de ikke må!...

La oss huske på det, da trur jeg verden kan bli et godt sted for oss alle. Vi har jo ikke noe annet sted å gjøre av oss, noen!

STRANDTULLA ØNSKER ALLE EN SUPER JUL!

Mormor på skolegudstjeneste.

Er det rart en blir rørt?

I dag har jeg vært på skolegudstjeneste.  Jeg satt  der, på en stol, og strakte hals for å se en liten engel med hvit kjortel og glitter rundt hodet. Han fikk se meg og, vi vinket til hverandre. Vi ble glade, begge to.

Og der var jammen barnebarna til broder’n også.  Kjente øyne som møtes, og flere å vinke til for en rørt grandtante.

Presten, organisten, trosopplæreren. Alle vakre, unge mennesker. Hvorfor er alle yngre enn meg blitt? Før var alle voksne. Nå er de ungdommer, alle sammen.  

Fine ord, nydelig musikk.  Orgel, piano, fløyte, blåseinstrument, som jeg må skrive, for jeg er jammen ikke sikker på hva slags det var,  ubevandret som jeg er.  Flott! Flott, var det.

Lærerne, noen nye, unge, noen de samme som før.   Men de holder seg jammen bra, de og.  De holder på, år etter år. Får ungene våre til å gjøre ting vi aldri hadde trodd de ville gjøre. Til å synge, til å spille skuespill, til å lese høyt i kirken. Supert!

Noen  elever leser juleevangeliet, noen ber fine, store og viktige bønner,  både gutter og jenter. Og alt skulle helst vært perfekt. Det er det og. I våre øyne, vi som sitter der og ser og hører  med tårer som helst vil sprette fram.

Kostymene, alle helt perfekte. Først inn kommer stjerna, for anledningen båret på stang. Der er Josef og Maria, der er Jesus i krybben, for anledningen utkledd som dukke.  Der kommer de tre vise menn, kledd i purpur og gull. De bukker dypt for Jesusbarnet og gir sine gaver. Og aldri har noen fått framvist en sånn ærbødighet. Så kommer gjeterne på marken, med sine kapper og staver. De flokker seg rundt Josef og Maria og det lille jesusbarnet i krybben. Og til slutt kommer englene, kledd i hvitt og med glitter på hodet. Og det er her mormor må svelge mest. For her kommer et kjent, lite ansikt til syne under glitteret.

Så skal det spilles. Dirigenten  bukker dypt for oss og hensetter oss til en konsertsal med et flott orkester. Og det er akkurat det det er. Et flott orkester. Foreldre og besteforeldre, lærere, ja, kanskje til og med presten, må svelge der vi sitter. Det er jammen et orkester det schwinger av! Og så stolte, så stolte etterpå. Disse bitte små menneskene med de store instrumentene. For en jobb, både  av  unger og dirigent. Også så viktig. Noen som tror at de kan, og det kan de! Bravo!

Foreldrene, så unge, så vakre, min datter en av dem.  Nå er det hennes tur. Før var det min. Nå er hun midt i det som jeg hadde for bare litt siden. Jeg er mormor nå. Det er rart. Tida blir viska ut og jeg er tilbake som mamma. Det er ikke så lenge siden jeg satt og  fulgte med en liten gjeter, med  en striesekk  dandert rundt kroppen og et kjøkkenhåndkle på hodet.

Og jeg kan gå enda lenger tilbake. Da jeg var midt i det selv. Da jeg, som en liten annenklassing, leste juleevangeliet .  Og tankene går til min mamma og pappa, som  alltid var der. Som fremdeles er der, om enn på en litt annen måte enn før. Jeg kjenner en dyp takknemlighet for det jeg har, og det jeg har hatt.

Ja, vi kjenner følelsene til skuespillerne, musikantene og alle aktørene. For vi har vært der sjøl. Og det er jammen ikke lenge siden heller. Enda jeg satt der i dag og var mormor.

Alle disse vakre menneskene. De er så unge, de har så mye foran seg. Var jeg like ung?  Satt det en annen mormor, en annen enkel sjel,  rørt til tårer,  et eller annet sted og syntes jeg var vakker? Kanskje. Det gjør godt å tro det.

All denne jobben de gjør. År etter år. Lærerne, presten, organisten, trosopplæreren, de som koker kaffe, de som vasker kirken etterpå, alle de som tilbyr sine tjenester, enten frivillig eller betalt, de som tar i mot deg, som smiler når du kommer og  som får deg til å føle deg velkommen, foreldrene, ungene.   Og noen besteforeldre blander seg og inn. Men vi kan stort sett bare møte opp og se på.

Så tusler vi oss hjemover. Hver til vårt liv. Noen har det sånn og noen har det slik. Alle gjør vi så godt vi kan , og er verdt like mye.  Jeg kjenner det er godt at presten har lyst velsignelse over oss. Det gjør ikke noe at jeg og har fått med meg den. Jeg går ut og tilbake til  min hverdag. En hverdag som slett ikke er så verst.

På hjemveien får jeg se en gjeng fra barnehagen. De går og holder i tau. Jeg må strekke hals da og, for å se om jeg finner et lite, kjært ansikt. Vi må det, vi besteforeldrene her ute. For vi har jo en eller to eller flere, både i barnehagen og på skolen. Så da blir det til at vi strekker hals og nesten kjører av veien, da.  Når vi ser en gjeng med unger.

Voksne her og, som passer på. Som gjør en jobb med ungene, år etter år. Som lærer dem at trafikken er farlig, som lærer dem  å være snille med hverandre, som lager ting med dem, som leser for dem  og som trøster når de er lei seg.

Det sveiser oss sammen.   For det er de samme ungene som er med på det meste. Det er skolen, det er korpset, det er idrettsforeningen, det er speideren, det er barnekor og gnisten, og sikkert mye jeg ikke vet om,  og det er kjerka.  Og makan til mennesker og miljø!

Takk til alle hverdagsheltene!

Og takk til alle dere som ga mormor en sånn fin opplevelse i dag!

Tilbakeblikk

            Det var enda den tida vi hadde kaniner.  Vi starta med to. Men der gikk vi fem på. For vi fikk flere og flere, inntil vi skjønte hva det kom av, og sperra de inne, hver for seg. Nesten alle. De to brødrene som hadde vært med oss helt fra starten, Noddy og Storøre, var veldig flinke til å finne veien inn i buret igjen på kvelden, så de fikk ha det litt friere.

Heldigvis fikk vi gitt bort de fleste, og en fin morgen i august satt vi ved kjøkkenbordet og nøt morgenkaffen og tenkte på hvor heldige vi var som hadde fått gitt bort alle de kaninene. Bare Noddy og Storøre var igjen, og, selv om ingen av oss riktig visste hvor gammel en kanin kan bli, hadde vi bestemt at de skulle få være hos oss til de ble gamle og døde av alderdom. Veden var i hus, naboens poteter var oppe av jorda, ja, nå kunne vinteren bare komme, med snø og det som verre er, for det er mye som er verre enn snø, det vet vel alle, da det spratt fram åtte lubne nøster fra steinrøysa nedi bakken. Fire brune og fire svarte. Vi kunne ikke fatte og begripe hvem som var mora, for vi hadde jo ingen. Men naturens veier er uransakelige, for hvem andre enn  Noddy kom ut fra steinrøysa og utnevnte seg sjøl til mamma. Og, ikke nok med det at han hadde skifta kjønn over natta, han hadde også hatt fore seg unevnelige ting med broren sin. Her kunne det vært mye å ta fatt i, men det viktigste å ta fatt i, skjønte vi der vi satt og nøt morgenkaffen, var jo ungene.               

Vi så for oss ville tilstander med kaniner overalt, og særlig i åkeren til naboen, og at de kunne spores opp som våre, og det var det verste av alt, så vi måtte legge en slagplan. Diverse metoder ble diskutert,  fra håv til gevær, hvis en skal si som sant er, til vi endte opp med den mest humane, som var å sette et reisebur  med mat i foran det stedet de kom ut fra i steinrøysa nedi bakken, liste seg innpå og slå døra igjen.

                           

Kaninungene var kjappe. Vi skjønte fort at vi måtte befinne oss et stykke unna buret, og at vi måtte bevege oss uten den minste lyd. Skoa måtte av,  for det var grus der vi skulle gå, og skoa knasa så i grusen.  Her måtte den brukes som var kjappest i avtrekket, så det ga seg sjøl. Gemalen måtte skride til verket.

  Det tok to dager. Kaninene gikk det jo bra med, da var det verre med fotsålene til den arme  ridder. Til slutt var alle fanga og gitt bort, ja, ikke fotsålene,  men kaninungene, søte og små som de var, det gjensto bare og trøste den ulykkelige mammaen, som jo var Noddy og som fram til nå hadde vært hannkanin. Det er ikke bestandig det er så lett å være kanin, heller, tenkte jeg, her har han mista alle ungene,  skifta kjønn og greier, så jeg tok en tur bort til buret hans for å slå av en liten prat.

 Det duva nedi kassa, i et grått, dunete reir. En rask avgjørelse var påkrevd, og ble derfor igjen overlatt til husets herre. Fotsåler måtte være fotsåler, hud måtte være hud. Her måtte det gjøres  kort prosess, langt borte fra sarte barnesinn.

   Etter den dagen fikk ikke de to brødrene lov til å leke sammen mer.