Sommerglede?

Noen ganger 

når jeg sitter på pc’n

synes jeg jeg kjenner 

lukta av vedfyring

og da blir jeg så glad

for jeg liker 

at det lukter vedfyring

som om ikke 

det skulle være nok 

at det er sommer

Vedkomfyr og nattlige sysler

Hva har de nattlige tumulter med det teknologiske framskrittet å gjøre? Eller, rettere sagt uteblivelsen av de nattlige tumulter? Og med den gamle vedkomfyren vi fant i det gamle bryggerhuset etter forfedrene til min kjære mann? Jo, det kan en jo nesten tenke seg. For vedkomfyren erstatta grua. Grua, som husfrua sto bøyd over og rota i hele dagen for å mette alle munnene. Ja, så bøyd sto hun og så lenge sto hun bøyd at hun nesten ikke orka noe annet.  Og det kan en jo tenke seg hadde store innvirkninger på den stakkars forsmådde gubben, som  ble gående der og langleie seg.  Ja, så store innvirkninger hadde det vel, at han gikk der og studerte på hva han kunne finne på for at kjerringa skulle bli  mer opplagt. At det hadde med  det tunge husarbeidet å gjøre, var han ikke dummere enn at han forsto. Og med grua. Ikke kunne han komme på  hva han kunne gjøre for å hjelpe til på den kinkige situasjonen som hadde oppstått.  

Det var da han fikk se den. 

Vedkomfyren!

Han var rådsnar når det gjaldt, gubben, og fikk tak i en vedkomfyr litt faderlig kjapt.  Inn med den og kjerringa slo hendene sammen og oiet seg. Ja, nå skulle det vel bli saker! Og gubben vred seg i hendene og trudde han forsto hva kjerringa mente.  Og  ut med han for å hogge småved. Tre etter tre falt overende i skauen. Ja, det var ikke grenser for hans tiltakslyst. Ho ho! 

Men nei,  kjerringa snudde den kalde skuldra til og snorka like godt.  Og gubben ble liggende med armene under hodet og fundere på hva han nå skulle finne på. Hva om han satte et skovlhjul i bekken? Gikk det an å magasinere krafta på et vis?

Med tida kom lyset  i pærene, magasinkomfyren oppsto,  ljåen ble erstatta av slåmaskinen, treskemaskinen ble oppfunnet, traktoren, bilen , vaskemaskinen,  støvsugeren, strykejernet,  gravemaskinen,  veiskrapa, bulldoseren, telefonen, mopeden ,motorsykkelen,  scooteren,  radioen, kassettspilleren, ja, til og med  veivalsen oppsto.

Alt  fra ideene til en forsmådd gubbe som lå med armene under  hodet og vansmekta i de små timer.

Vi fikk EDB, mobil, en snerten liten bil til hver,  Tv, fotoapparat, digitalt fotoapparat, video,   busser, lyntog, fly og helikopter.

Til og med vannkoker og eggekoker fikk vi. Hva nå de skulle være godt for. Men  det var nå sånn at ideene ingen ende ville ta for at kjerringa skulle bli mer opplagt og snu seg den rette veien.

 Men, kjerringa var like trøtt, og nå hadde hun fått hodepine  og, av alt sammen.

Så fikk vi raketter, noen  traska rundt på månen, vi fikk likestilling, barnehage, sykehjem,  tjue centimeters  isolasjon i veggene,  demonstrasjoner, Se og Hør, Norge rundt, nettbank og fotformsko. 

 

Så fikk vi Der som ingen skulle tru at nokon kunne bu. Og da kom gubben på at han ville ta kjerringa med seg til Mars. Han tenkte at da må det vel bli sus i serken. Da kunne de starte på ny frisk!

Som sagt, så gjort. Til Mars  med dem.

Etter å ha installert seg der oppe,  i hva vet nå jeg hva de skal installere seg i,  de som drar dit, lente gubben seg over kjerringa og hviska: ” Er du trøtt fremdeles, da, kjerringa mi?”

Så får vi håpe at ikke kjerringa svarte som han gamle Anders gjorde den gangen han var åtti år og venner og familie hadde bestemt at det måtte feires. Utpå kvelden syntes de han så litt trøtt ut, gubben, så de spurte ”Er du trøtt, Anders?”  ”Neeeei, jeg er’nte trøtt” svarte Anders,  ”men jeg er gørr lei!”

For da er det på'an igjen. På Mars. 

Og hva skal de nå med vedkomfyr der? De har jo ikke ved.

April-snarr!

Jada, jeg vet at det heter aprils-narr nå. Men da jeg var lita, trodde jeg det het april-snarr, selv om jeg aldri fikk greie på hva en snarr var for noe.

Det var en morsom dag, 1. april. Da var det lov å narre om hva som helst. Da fløy vi ungene og narra hverandre om alt som var mulig å narre om. Og det var ikke lov å bli sur. For i dag var det lov.

Det kunne for eksempel være: Det sitter et stort dyr på skuldra di! April-snarr!  Det står en ælj i hagen! April-snarr!  Det er telefon til deg! April-snarr! 

 

Det var det en sa tidlig på morran, før noen andre var stått opp, som fungerte best.  Før noen hadde kommet på hvilken dag det var.

Vi rakk aldri de store narringene. Til det ble det altfor mange små føre. Så alle visste hvilken dag det var. Og da var det jo for seint.

Og stakkars den som var den siste som oppdaga hvilken dag det var. Det var den som fikk mest latter etter seg. Og som  ble den sureste uten å kunne vise det.

En gang var det min stakkars pappa som var den siste. Da hadde vi ungene holdt på en stund rundt mamma. Og så kom pappa forsiktig inn akkurat da mamma kikka ut av vinduet og sa: ”Å i jørskens daer å er det  for noe rart som står der ute?”

Min ellers så sindige og i bevegelser rolige far føyk til vinduet, i den grad han kan fyke i det hele tatt, for ikke å gå glipp av noe han sikkert trodde var et rart dyr fra de dype skoger, akkurat i det mamma ropte: ”April-snarr!”

Latteren runget, og det blei litt tumulter i heimen. Men han kunne jo ikke si noe. For det var 1. april.

Det er viselig innretta. Det er godt det bare er en 1. april i året. Det var den dagen vi falt i søvn av utmattelse, hele gjengen.  I hvert fall vi ungene.

Og ikke vet jeg om de to som satt igjen i stua ropte mer april-snarr til hverandre. For da sov jeg den uskyldiges søvn.

April-snarr!

Landet vårt

 Jeg regner meg som rimelig tolerant. Joda. For meg kan du elske hvem du vil, kvinne eller mann, innenfor lovens grenser, riktignok, du kan be til hvem du vil, eller ingen i det hele tatt, du kan gå med skaut, turban eller lue, du kan være tykk eller tynn, du kan spise hva du vil, du kan være akademiker eller arbeider, du kan leve med den intelligensen du har, alle er like mye verdt, du kan kjøre Mercedes eller Lada. Du kan være fattig eller rik, du kan like vinter eller sommer, du kan trene eller være sofagris, du kan le eller gråte, du kan være rød eller blå, du kan bo i land eller by, du kan ha hvilken fobi du vil, du kan tro på skolemedisin eller noe alternativt, du kan være høy eller lav og du kan være gammel eller ung.

Alt dette kan du.

Bare du ikke hiver ut juletreet for tidlig.

For da er jeg redd landet de bygde, med Gerhardsen i spissen, kan rakne fullstendig.

TV-kveld

Det er underlig åssen ting kan være. Der har vi sitte hele kvelden, med strikketøyet foran tv’n, og venta på at det skal begynne. Det vi skal se på. ”Kampen om tungtvannet”,  ”Der som ingen skulle tru…”, Downton Abbey” osv. Det er ingen grenser for hva vi har venta på. Også så mye rart vi har sett på mens vi venta.

Og det er helt stille i stua.

Så begynner det.

Og det er da det blir aktivitet. Det er da vi plutselig finner ut at det er noe vi skulle hatt gjort. Vi må tisse, hente kaffe, ta en røyk, hente ved, fyre, hente mere  garn,  mate katta, skjære og smøre på ei brødskive, henge opp ei vask fordi det er noe som må være tørt til i morra, og imens begynner flya å kretse over Hardangervidda, en kysser en annen som han ikke burde gjort,  Thomas rekker å presse en eller annen som han har noe på, Oddgeir Bruaseth er langt inne i fortellingen om han som drar maten sin opp i taubane, og der flyr vi og legger  enda mer ved i ovnen for at det skal vare hele programmet, og  så setter vi oss ned, og så syns vi det hele virker så rotete, for det er noe vi ikke har fått med oss. 

Og da må vi spørre. 

Hva har skjedd? Hvem er det, da? Er det han som leder hele operasjonen? Har politiet henta Anna? Er det hun som har gjort det? Er det mora til tanta til fetteren til den og åffer fløtta de nå opp der når de ikke  måtte?

Det tar så lang tid å komme inn i handlingen i disse stykkene noen ganger, for ikke å snakke om den siste, den som begynte på søndag, den fra Svalbard. Hvem var det som var hvem, der’a? For det skjedde noe i begynnelsen der, mens vi  satt og tissa, som vi ikke fikk med oss.

Et eventyr

Det er så mye rart i barne-tv nå  for tida. Ja, det er ikke det. Det var mye rart i barne-tv før og. 

Jeg husker en gang som Asbjørnsen og Moe fløy i heiene og samla eventyr, jeg. Og så hendte det, da, at de kom bort fra hverandre. Og så ropte Moe: ”Ho, ho, Asbjørnsen!” 

Men han fikk ikke noe svar. 

For Asbjørnsen, han hadde gjurs på. For han hadde jo tenkt seg opp på setra til Guri og få seg et eventyr der.

Så kom han opp, da, og banka på, som seg hør og bør. Og Guri. Ja, hun var så glad for å få besøk, og særlig da hun så at det var et mannebein som sto i dørgløtten, for her hadde hun sittet og smakt hverken vått eller tørt i hundre år, at hun smilte fra øre til øre, gned seg i hendene og fikk  dratt han på innsida.

”Ååååå, he, he, he, er det deg Asbjørnsen,”  sa Guri. Hun var så grov og hes i målet, og det kom jo av at hun ikke hadde gjort noe annet enn å fly rundt og rope  ”Ko, kyra” så det ljoma i berga bortetter i lange tider.

”Goddag, goddag , Guri.” sa Asbjørnsen. ”Jeg lurte på om det var mulig å få et eventyr her!”

”He, he, åja!” sa Guri.  “Kom inn, Asbjørnsen!” 

 

Og der satt vi! Med store, runde barneøyne, og lurte på hva vi ville få se!

Men så forandra bildet seg. 

Og hva fikk vi se? En gammel, lurvete, grå ulldott av en kanin. Som hoppa og spratt på en sti, og som var lykkelig fordi kjerringa hadde brent inne!

Og sånt sendte de for unger!

Men, så forandra bildet seg igjen. 

Og vi var tilbake på setra!

Men der! -   Der sto Asbjørnsen på tramhella med skreppa på ryggen. Ferdig til å gå!

Og der satt vi. Benka i soffa’n. Og hadde ikke fått se en dritt!

”Ja, du får ha så mange slags takk for eventyret, Guri.” sa Asbjørnsen. ”Og lev vel!” Sa’n.  Og så gikk han bare!

”He, he, he, he, ja, sjøl takk, Asbjørnsen!” sa Guri. Hun stod der så frisk og rød i kinnene og  med skautet litt sånn på snei, som skaut ofte står hvis de har blitt rokka ved, og vinka med ei grov, rød budeiehånd helt til hun ikke kunne se han mer.

Hun var ikke på fornavn med han etterpå engang!

Kjipe svinet!

Julegavene

Du kan ikke være forberedt på alt

der satt jeg og ante fred

men du kan ikke være forberedt på

å pakke ut stjerner

til mormor

og  at noen skal rope

det er masse glitter på

det kan du ikke være forberedt på

da sprenger det i neserota

jeg henger dem på treet

det blir moro for meg det

å pakke ut disse stjernene
i år igjen