Hvis jeg later som

Hvis jeg later som

om jeg er

ung

vakker

sterk

intelligent

frisk

flink

og alt det andre

jeg har lyst til å være

er det så farlig om jeg

ikke er det da da?

Leire.

Jeg fikk i gave en leirklump

fersk leire

jeg ville forme noe fint

det skulle være helt perfekt

jeg hadde ikke kunnskaper

ei heller styrke

men jeg gjorde så godt jeg kunne

jeg satte mine spor i leira

et barn er som fersk leire

jeg fikk også i gave en leirkrukke

formet av andre

noen hadde satt sine spor i den

med sine kunnskaper

og sin styrke

gjorde de så godt de kunne

jeg ble glad i den

den er ferdigstøpt

jeg må holde den varsomt

en leirkrukke kan knuses

Intervju

Snart er jeg vel så gammel

at ungene kommer til meg

 når de har fått i oppdrag å

 intervjue noen gamle folk

 hva skal jeg da fortelle dem

 kanskje forteller jeg

 om riktig gamle dager

 da vi bare hadde en tv-kanal

og ingen mobil eller data

 men det er jo bare litt siden

 er det ikke det da

To nye, rare dikt

Tid

Vi er så redde for å bli gamle

men tenk om vi ikke blir det

det vil alltid være nok av tid

det funker ikke sånn at min tid blir borte

en uke eller noe sånt før meg

det vil antagelig skje omtrent på likt

så det er nok av tid til alt

Våris

I dag gikk jeg tur igjen

og jeg hadde på meg de nye broddene

for ikke å skli og falle

og for å få valuta for pengene

passet jeg på å gå der det var glattest og mest is

og ikke på de deilige, myke, bare stedene der

vårsola har vært på ferde

Valsetakt

Kjærlighet fra gud går visst

i fire fjerdedelstakt

har jeg fått vite

rart at jeg gikk i to da

så er jeg  vel litt i utakt 

men jeg får være fornøyd

 så lenge jeg ikke valser 

rundt i tre fjerdedels

i denne sure vinden

som råder for tida

Tofjerdedelstakt

Gikk en tur i regnet i dag

det var deilig den ene veien

jeg snudde og plutselig var det nordavind fra alle kanter

spisse nåler av is traff meg i ansiktet

jeg oppdaga at jeg gikk og nynna inni meg

kjærlighet fra Gud

den passet til skrittene mine

så går den vel i tofjerdedelstakt den og.

Frøet

Fra blomen, mett av dage, fell det ,

frøet;

lite akta av menneska

som om dei ikkje kjenner til

at heile deira livskraft avhenger av det,

frøet

spirer

på lukke og fromme,

med ungdomens kraft

slår det røter der nede ein stad

i den mørke molda,

sender  ein stengel opp mot atmosfæra;

er heilt nødvendig for den nye blomen,

som atter ein gong kan sleppe nye frø mot jorda,

så syklusen kan vare og vare.

Noe om ord og musikk

Her sitter jeg og prøver å dikte et julebrev. Men det var neimen ikke lett, gitt. Det er så mye annet som kommer på. Eller inn, hvis en skal være helt ærlig. Inn i tankene, altså. Det meste kan sies med ord, skulle jeg skrive og prøve å være poetisk. Men, neida. Kom plutselig på at ord kan ha forskjellig betydning, arm for eksempel. Hvis noen for eksempel skulle finne på å si: ”Kom på min arm!”  Så vet vi hva vi har å gjøre. Men hvis de sier: ”Jeg er så arm!” vet vi noe annet. Og her er det om å gjøre å høre ordentlig etter. Spisse ørene. Der har vi det igjen. Spisse blyanten eller spisse ørene. Forvekslinger må for all del unngås.  Vi vet vel alle hva spisse ører vil si. Det vil si at det er en alv vi har foran oss. Og det ville vel vært litt rart, opplyste som vi er. Igjen, altså. Opplyste. Gata  kan være opplyst, og det kan vi og. Hvis vi ikke bare ligger der under pleddet vårt og slumrer. Som vi som regel gjør på denne tida. Enda vi heller burde stått i både her og der, en uke før  jul som vi jo snart er.

Mye kan også sies med musikk. Josh Groban, for eksempel. Med Silent Night eller Ave Maria eller O' holy night. Da kan en bli aldeles arm. Og hvis han hadde sagt: ” Kom på min arm”  vet jeg hva jeg hadde gjort.  Men det sier han nok ikke. I hvert fall ikke til meg. Og det er jo ikke sikkert han kan norsk engang. Forresten, når en tenker etter, er det stemmen en vil ha. Ikke resten. Selv om det er et pent syn, i hvert fall fra noen vinkler. Men tar du en, må du ta han fra alle vinkler. Det er jo noe alle vet. Så da er det om å gjøre å sette seg på den rette sida innimellom og huske hva en falt for. Og sånn er det nok den andre veien og. En har jo forskjellige vinkler. Den ene er i hvert fall ikke av de beste, har en lagt merke til.

Men det blir ikke mye julebrev det her. Lurer på hva som kommer til å stå i det i år. Fra meg som er høy på B-12. Latteren har tatt meg i minst 14 dager nå, enda jeg burde være litt mer alvorlig og bake litt og sånn.   Men det er visst ikke sånn det funker. Det merker en jo.

Andrea Bocelli er ikke så verst han heller, forresten.  Men han kan nok ikke norsk han heller.

Været til sjøs

Doggerbanken, Frøyabanken, Haltenbanken, vest for Hebridene, Råkkål, frisk bris fra sydvest, normale forhold over malleolene. 

Som jeg har nevnt før, så er malleolene de klumpene som stikker ut på anklene akkurat der skøytene gnager. Eller gnog. Før. På meg gnager de ikke lenger. 

Ankelknokene, altså. Normale forhold over. Betyr det på alt over? For det  hadde jo neimen ikke vært så verst. Alt over malleolene er normalt. Men hva med det under, da? Ikke så normale de, kanskje? Føttene? Lilletåa er litt for lita, eller stortåa litt for stor? Eller omvendt? He?

Kunne han ikke like godt ha skrevet, legen: Hele mennesket er tilnærmet normalt? Men, neida, bare normal over malleolene.

Mulig det er jeg som misforstår litt her nå. Og det med vilje au.

Men over til værmeldingen igjen:

Frisk bris vest for Hebridene, orkan med storm i kastene over Malleolene. Og så dette Råkkål igjen, naturligvis. Råkkål, sa de. I radioen. Jeg skjønte aldri hva det var. Doggerbanken, ja vel, det var til å forstå, og vest for Hebridene. Men Råkkål? 

Nysgjerrigheten kjenner fremdeles ingen grenser, så jeg fikk endelig googla det. I dag. Rart ikke jeg har tenkt på det før, snartenkt som jeg er. Jeg skreiv Rockall, da, for å være sikker. Og jammen var det ikke ei bittelita øy mellom Storbritannia og Island. 350 kilometer vest for Ytre Hebridene. Så lita og ugjestmild at der har visst bare 20 mennesker satt sine føtter. Og enda krangler landa om hvem som skal eie den. Rett opp fra havet stiger den, 18 meter til toppen, og på toppen er det omtrent fire og en halv kvadratmeter å boltre seg på.  Men det de egentlig krangler om, landa, er hvem som skal ha rettighetene til havet rundt. Så da blir den viktig likevel, lille Råkkål, som vi hørte om i radioen, og som i hvert fall ikke jeg visste hva var, men som det ofte kunne storme rundt  på mange måter, skjønner vi jo nå.

Det var ei koselig tid, før. Før fjernsynet kom. Der satt vi foran radioen med strikketøyet i hine hårde dage og fikk tydeligvis  med oss både det ene og det andre, og særlig Gjermund Eggens bravader i VM i 1966. 

Da hoja til og med mamma.

Vi har dessverre ingen papirer på at stortåa og lilletåa er normale. Men ellers ser det ganske bra ut.

Så får det ikke hjelpe om det av og til kan komme en flau vind over malleolene.

Ord for dagen

I min iver etter å finne meg litt god litteratur for kvelden, snublet jeg over en eldgammel bokrygg.  Jeg lurte på hva i all verden det var for noe, og dro fram boka. Joda, det var et arveobjekt:

Husandagtsbog

Guds Ord, Betragtninger og Bønner

For hver Dag i Året

af

Amadeus  Kreussberg.

1883

Oversat fra Tydsk.

Med Forord af

C. M. Ekhoff,

Prest.

Dertil er føiet:

En del Betragtninger, Bønner og Salmer

af Luther, Arndt, Fraude, Pontoppidan,

Brorson m.fl.

Andet Oplag.

Spennende!  Nysgjerrigheten lenge leve! Som jeg pleier å gjøre i sådanne  tilfeller, åpnet jeg boka på måfå, i håp om at jeg kunne få noen fine, oppbyggelige ord for dagen. 

Du kan tro det eller ikke, men den åpnet seg på 3. april. Bursdagen min.  Dette kunne ikke være en tilfeldighet.

Og jeg begynte å lese:

”Blant alle Jordens Skabninger var ingen uslere og elendigere end Mennesket. Menneskets   timelige Liv er kort, møisommeligt og, fra det første Øieblik af hans Fødsel lige indtil hans Død, omgivet af mange Sygdomme og allehaande  forskjellige Trængsler og Gjenvordigheder, og hans Legeme er  underkastet flere farlige Tilfælde, end alle andre levende Skabningers Legemer. Mennesket har ogsaa  flere Fiender, der sætte an paa ham, baade indenfra og udenfra, og hans hele Liv er fuldt af Møie og  Arbeide lige indtil Døden, hvilken ogsaa pleier at være langt smerteligere for Mennesket, end for de ufornuftige Dyr, da Fornuften bidrager saa meget til at skjærpe alle våre følelser.”

Jojo. Kan så være.  

Ikke rart de var mørkeredde før, og så både tusser, troll og spøkelser. 

Jeg fikk i hvert fall en god forklaring på vepse- og humlestikk og magesår som har vederfaret meg i sommer.

Fiender utenfra, ja vel, men innenfra? Bassilusker og bendelorm?

Og  fornuften?  Godt den forsvinner mer og mer!