Snø på Lifjell?

Med fire unger i baksetet og den minste på fanget foran, en piperøykende pappa og en mamma med Blå strek, er det ikke så rart om det kunne bli noen tumulter og gå litt hett for seg i baksetet på en gammel, lyseblå Chewrolet uten sikkerhetsbelter.


Det var om å gjøre å ikke komme nær hverandre. Imaginære streker ble tegnet på setet. Men det var ikke fritt for at det var moro å sende en liten pekefinger over til den andres side, så det hersket til tider en aldri så liten amper stemning, som resulterte i at en ropte på mamma, enda hun satt rett foran oss og kunne overhøre alt. 


«Mamma, han peker på meg! Snakk til han!»


«Ne-ei!»

«Jo-o! Du hadde finger’n over streken!»


«Hvilken strek?»


«Mamma!»


Og sånn fortsatte det. Så det var ikke rart, da, at mamma, allerede ved Herrebrua, ropte tilbake:


«Hysj, ungær, så skal vi se om det er snø på Lifjell!»


Øynene ble store, der vi retta oss opp i setet og glodde ut av bilvinduene. Det var på ettersommeren, eller tidlig på høsten, må vite, og året var langt den gangen. Hæ? Snø nå?  Forskrekkelsen og spenningen varte ei lita stund, før diskusjonene i baksetet var i gang igjen. 

Vi skulle til Ulefoss til tante og onkel og høste frukt. De hadde èn unge og mange frukttrær, mens vi hadde fem unger og et bitte lite, nyplanta ett. Så da ga det seg jo sjøl åssen det måtte bli. 


O’lykke! Der var det bare å putte i seg så mye en kunne rekke av epler, pærer og plommer. Og hjemover var bilen fullastet med det samme, i store esker.


Ja, så mye plommer ble det fortært, og i rimelig raskt tempo uten mellomrom, må en vel innrømme, at det en gang ble bråttom for undertegnede.  Med det resultat at en ikke rakk det. Så, da sto en åtteåring helt fortvila på trammen mens det som var igjen av plommer rant ut av henne.


«Mamma! Kom!»


Heldigvis for meg var det ei kusine vi hadde der oppe, med en garderobe mye fullere enn jeg noen gang kunne tenke på, så det ordna seg kjapt.


Hjemover i bilen var vi så trøtte og utslitte og opptatt av å gnafse på hvert vårt eple at vi ikke orka å krangle, streken på setet var glømt og Lifjell fikk ligge der uten nevneverdige kommentarer.


Men noen ganger var det så langt til Ulefoss at vi måtte overnatte.


At det var fordi onkel hadde en aldri så liten dunk med plommevin i kjelleren, skjønte ikke jeg før jeg var godt voksen.


Men nå går jo jeg også for å være temmelig naiv.

Framoverlent? Igjen?

Så har en da vært noe framoverlent igjen. Ikke fordi en har vært til jobbintervju eller sånne forferdeligheter. Nei, det var fordi det er en bukkel på matta som ligger utafor Felleskjøpet. En som ikke syns så godt. Men, ikke nok med at en fòr inn gjennom døra med en knekk i ryggen som kunne gjort Ruud-guttene rangen stridig, nei, en hadde jo også vært hos legen og fått på seg en blodtrykksmåler som skulle sitte på i fireogtjue timer. Så akkurat idet jeg lente meg på den karusellgreia du må gjennom for å komme helt inn, peip det på armen og måleren blåste seg opp.

Hva nå? Skulle jeg stå stille mens den målte, eller skulle jeg gå innover i butikken?

Løsninga ga seg sjøl da det kom inn ei dame bak meg som ikke ville kommet så veldig mye lenger hvis jeg ikke hadde flytta meg. Glo på meg gjorde hun og, som om det var noe i veien med meg. Noe psykisk noe, sikkert. 

Så jeg tusla innover mens det strammet mer og mer rundt armen. Jeg ble engstelig for at apparatet skulle bli sprengt, og det var ikke vanskelig å kalkulere seg til at man ville bli satt på aller høyeste dose blodtrykksmedisin. Hvis det i det hele tatt fantes så høye doser.

Lurer du på dommen? Blodtrykket var ikke så verst. Da var det verre med Kongsbergknekken.

Forandringsvillig? Jeg?

Joda. I noen situasjoner. Men ikke i alle. Ikke når det gjelder alle heimens elektroniske dingser og duppeditter.

Der sitter en og betaler regningene sine på pc’n, som en jo har måttet tilegne seg kunnskap om, og det har jo gått sånn någenlunde greit. Og så oppdaterer de. Hvor trykker en da, da? Når knappen som en trykker på for å betale regningene var blå i går, og så er den grå i dag. Og står på et helt annet sted på skjermen. Det er ikke så lett for en gammel skrott, da. For ikke å snakke om hjernen, som også har blitt temmelig gammeldags innstilt etter hvert.

Og pc’n sjøl, da. Det kan hende en har trykket på oppdater en gang, fordi en nesten fikk en ordre om det, at en måtte gå over til Windows 10, istedenfor nr 1 eller hva det nå var en hadde. Hvem er det som vet hva en har, da? Ikke jeg, i hvert fall. Men, som nevnt, en kan ha kommet i skade for å trykke på knappen for å oppdatere, mest for ikke å virke gammeldags og utdatert, kanskje, og så har en glømt det dagen etterpå, og så skjønner en ikke bæret. Det er hakket før en løfter hele maskinen opp, røsker ut ledningene, går hardt ned trappa og ut av døra og ned bakken til sjøen og slenger den fossile, tunge dritten av en maskin langt utover havet. Men en kan jo besinne seg. Der er vi sterke. I besinnelsen. Som regel. Men ikke bestandig, naturligvis. Da ville en jo vært en underlig skrue. Men det blir med det verbale. Et primalskrik må til, og så får en heller ringe til sønnen sin å få greie på hva dette her er for noe, og så kommer han og sier at mamma, du har jo oppdatert.

Har jeg? Joda, det demrer noe greier for meg.

«Det er bra, det,» sier han videre. «Den versjonen du hadde var jo veldig gammel.»

Tenk om alle forandringer skulle gått så fort. Fra den ene dagen til den andre. Ta en sjøl, for eksempel. Tenk om de forandringene som har sèget sakte, men sikkert på over de siste førti åra skulle kommet over natta. Da hadde en jo fått sjokk når en så seg i speilet om morran. Ja, så ille ville det vært at en ikke hadde kjent det mennesket med de grå hårtustene som sto der og glodde forskrekka på en fra den andre sida. En kunne trodd at det var ens egen bestemor, som virkelig hadde vært på besøk fra nevnte side. Og da kan en jo bare forestille seg skriket.

For noen av oss er ikke bygget for raske forandringer.

Nei, sånne ting må gå sakte. Over år må det helst gå, skal vi bevare sinnets helse og vårt gode humør.

Men det er vel ikke så lett når det gjelder pc’er og mobiler, kanskje, at det skal gå like sakte som det går med oss. Men litt seinere kunne det ha gått. En ting av gangen. Med forklaring:

«Kjære kunde, i dag må du trykke på den grå knappen for å få betalt regningene dine. Den står litt lenger oppe på siden enn den blå du trykket på i går, og ser litt annerledes ut også, men lykke til. Vi kommer tilbake neste uke med en liten forandring til. Ring hvis det er noe du ikke forstår.» Hilsen Banken.

Sånn kunne det ha vært.

Men endelig har man da fått ordnet alt igjen, regningene blir betalt og telefonen funker med alt den skal funke med. En er såre fornøyd med tingenes tilstand, helt til neste gang pc’n finner det for godt å spørre igjen:

«Vil du oppdatere? Ja/nei.»

Trykk på NEI! Du trenger det helt sikkert ikke!

Førjulsdrøm

Jeg sitter på en kafe 

på et kjøpesenter

det er et nytt og moderne sted

med mange fancy og fine kaker

og du kan få kaffe latte 

og varm sjokolade

og litt av hvert

og det er det jeg har kjøpt

en svær kopp med varm sjokolade

 fordi jeg er sjokoman

og jeg synes jeg kan høre

 mammas stemme som sier

kan en ikke få kjøpt 

et støkke brød lenger

med ost nei det kan en ikke

og jeg sitter der med kakaoen min

 og ser på folka

 de går fram og tilbake

 med bæreposene sine

og der går det ei med

en stor bærepose fra Dressmann

hun har sikkert kjøpt klær

 til mannen sin til jul tenker jeg

 og jeg ser ei eldre dame

som er forferdelig skjeløyd

 på det ene øyet

hun har brun kåpe

 og jeg blir sittende og lure på

om hun er født sånn

 eller om det har kommet til

en skade etter hvert

og hvorfor går det ikke an

 å operere det tenker jeg

en kan jo så mangt

nå for tida

og der kommer det tre gutter

alle med grå hettejakker

 og den ene har hetta over hodet

og jeg merker at jeg ikke liker

at noen går med hettene over hodet

 som om de ikke vil bli sett

 og jeg tenker at da kan det være

 at han har tenkt å rane noen 

kanskje meg

 men jeg merker at jeg lar han

forsøke å rane mannen

som sitter ved nabobordet 

og scroller på mobilen sin

for det er det man gjør

 når man er aleine på kafe

scroller på mobilen

 og jeg lar gutten med hetta

peke på mannen med en pistol

og jeg merker at jeg reiser meg opp

og går bort til han

og ber han ta bort den pistolen

og han blir så forfjamset

 at han senker den og jeg tar den

 for han har ikke tenkt å bruke den

 og så begynner han å gråte

der rett foran meg

og jeg åpner pistolen

 og tar ut ammunisjonen

enda jeg ikke vet

 hvordan jeg skal åpne en pistol

i det hele tatt

og jeg gir den til vekteren

 som har kommet til

og som også bare er en ung gutt

og jeg merker at jeg tenker

at de kjenner hverandre

fra skolen

 og jeg lar den ene

være en mobber

og den andre et mobbeoffer

og nå får han hevnen sin vekteren

 eller er det omvendt

det er ikke godt å si

men så tar han av seg hetta gutten

og da ser jeg

at de er så unge alle sammen

 og de har barnslige uskyldige ansikter

og de setter seg ned

og har kommet fra skolen antagelig

og er bare innom før de går hjem

 og ingen blir forsøkt

 ranet i det hele tatt

 og jeg ser ei ung jente

som går forbi

 bærende på noen poser hun og

 hun har på seg

ei grå ytterjakke i ull med belte

og lang hestehale

og hun er av de flinke på skolen

 og hun baker pepperkaker

hjemme hos mamma

med noen venninner

og hun går 

på sykepleieskolen eller noe

og jeg lager henne til usminket

enda jeg bare ser henne bakfra

 eller kanskje bare

med sånn sminke som ikke synes

og jeg lar det komme

en gjøgler utpå torget

ved siden av meg

 han har antagelig

 stylter på innsiden av

 den rød og sortstripede buksa

og han har knallrød jakke

 med gullknapper

og en morsom sort og rød

 hatt på hodet

som jeg er redd skal falle av

når han sjonglerer

med de tre ballene i lufta

men ikke så redd som jeg er

 for at han skal falle av styltene

og ramle ned i hodet

 på den tilårskomne

 mannen med krykkene

 som sitter ved

det ene bordet der ute

og jeg lar han falle

 og jeg flyr ut til den gamle

og hjelper han opp igjen

og spør om han trenger hjelp

og han sier nei og takk

og jeg går tilbake til bordet mitt

 hvor mobilen og veska mi ligger

og jeg ser at 

mannen ved nabobordet

han med mobilen

han har sittet 

og passet på veska mi

og vi møter blikkene til hverandre

 og blir nesten litt kjente

 men da kommer det en annen inn

og han spør

om han kan slå seg ned

 ved mitt bord

 og plutselig ser jeg

at det ikke er noen andre

ledige bord i lokalet

og jeg sier selvfølgelig

 ja bare sett deg 

og jeg ser at han er nydelig

 med et maskulint ansikt

og snille fine øyne

og der sitter jeg plutselig

 med en tom kopp og

jeg reiser meg og går ut

og da jeg kommer ut

 laver det ned store snøfiller

og jeg merker at jeg står

 utenfor ei hytte i skogen

 og henter ved

og jeg har på meg

 en hjemmestrikket setesdalsgenser

 i en nydelig blåfarge og hvitt

og med samme farge og mønster

på vottene

 og nedenfor hytta står det

 tre rådyr og gnager

 på noen kvister

 og i neket jeg har hengt opp

sitter det to dompaper

en hann og en hunn

 og jeg går inn med veden

og det spraker i peisen

da jeg tenner opp

og jeg lurer på om jeg skal la

 han komme 

han med de snille øynene

 og det maskuline ansiktet

 jo hvorfor ikke tenker jeg

og så lar jeg han komme

og der sitter jeg

 med enda en kopp

 med varm sjokolade

fordi jeg er sjokoman

men jeg er slank og fin likevel

og så kommer han

men så løser han seg opp

som om han bare er en drøm

 og jeg sitter i bilen

og kjører hjemover på glatta

 og på den smale veien

etter hovedveien

 møter jeg en kjempebil

som tar nesten hele veien

men jeg kommer meg forbi

og jeg lar oss nesten kollidere

så han må ut i grøfta

 og jeg merker at jeg stopper

og løper bort og spør

hvordan det gikk med han

og det gikk bra sier han

og han er en helt vanlig mann 

 og bare opptatt av

 å få ringt etter hjelp

 for å dytte opp en trailer fra grøfta

 det kan ikke jeg

og jeg setter meg i bilen

 og kjører hjem

og da ser jeg baklysene

 på traileren langt bak meg

 for han har ikke innbilt seg

 at han kjørte utenfor veien

i det hele tatt

  det er det bare jeg

som jeg har gjort.

Knaggen

Jeg skulle

så gjerne 

hatt

en knagg

å henge

meg på

men der

henger jo

hatten

hvem er jeg

da da

når knaggen

er opptatt

Regnværspuss

Jeg lurer på

 hvor lenge

jeg må

sitte her

med 

kakaoen

min

og manne

meg opp

før jeg går ut

og pusser

vinduene

i regnvær

en dag

kanskje

skal se

jeg gjør det

en dag ja

manner meg

 opp

du verden

Lesvos

Lesvos

De gråter

de fryser

de blir syke

er de farlige

han ville vel

bombe oss

den lille gutten

som ikke

klarte det

men døde

med vesten på

båtmigranter

skal ikke hit

sier Sylvi

men hjertet

skal også

ha sitt

Til ungdommen

Vi trenger ikke

at du fyller

leppene dine

puppene

eller

rumpa di

vi trenger

 at du holder

 hjertet ditt

varmt

det er det

vi trenger

nå.

Selvdisiplin

Den første

 sjokoladen

etter en 

slankekur

smaker 

akkurat som

det den er

en klump

med kakao

fett og sukker

ikke god 

i det hele tatt

men jeg snakker

til meg sjøl

spis du vet

du liker den

sier jeg

jojo

 da så

En hustavle

Strikk en ku

sett løkene nå

 bak en kake

sy en fin poncho 

reis til Azorene 

klipp og lim

spar på dorullkjernene

støp et lys

  

betal din skatt med glede

 grav der du står

 inviter til selskap

 fisk din egen fisk

prøv mindfulness

 tenk på bikinisesongen

lag mat fra bunnen

 tenk miljø

mal en vegg

 hold deg ung

 tenk sikkerhet 

plukk brynene

 bli med til Cuba

 plei huden

 finn din egen strand

 nyt stillheten

 ta en potet

spar penger

 hold ut

 vær takknemlig

 smil

dyrk din egen mat

 puss opp terrassen

  

spis opp maten din

 ro deg ned

finn din egen sone

trim hjernen

spis en banan 

 les gode bøker 

 gå deg en tur

slipp ut magen

 dra inn magen

 lær å legge øyenskygge

kast det du ikke trenger

 rydd i skapet

 kos deg 

se hva stjernene sier

ikke kast

pust

vær positiv

slapp av!