torsdag 23. august 2018

Himmelporten


Det står skrevet: "Alt, hvad I har gjort imot en av mine minste små, har I gjort imot meg."

Jaja, Gud, her om dagen plukka jeg deg opp i en melkekartong og helte salt på deg. Sorry! Det er jammen ikke godt å vite hva en skal gjøre om en vil være med på bekjempelsen og ikke bare overlate alt til naboene. Men jeg håper det teller til min fordel at når katta har sitte og glodd på meg en stund, så stryker jeg den litt over ryggen og sier at den er mammas gullpus, enda jeg er allergisk.

"Dette skal I ikke ete!" står det også.

Nå  har ikke jeg satt meg grundig inn i hva vi ikke skal ete, selv om jeg mistenker svinepelsen, men jeg vet jo at vi eter både det ene og det andre. Elg, ku, okse, svin, kanin, noen, slange, krabbe, skjell, snegler(!), fisk, maur, ja, det er vel nesten ikke den ting vi ikke eter. Og er alle disse også en av hans minste små? Men hva med Peter og båten og garnet da, da? Han gjorde jo et kast som ikke ligna grisen. Og alle lamma de ofra? Og nå har jo noen kommet og sagt at plantene og kan tenke og føle. Hva da, da? Trærne ammer sin små, sier de. De som sier det, altså.

Det måtte være mennesker han mente. Og der er jeg i hvert fall innafor. Eller? Jeg har kjøpt ”Folk er folk”,  ja, opptil flere ganger har jeg kjøpt det, enda nå er de kjeltringer alle sammen, og ikke vet vi hvem som står bak, men de står nå der, og jeg er meg, så da så.

Imens toer jeg mine hender og spiser hva jeg vil og strør salt på flere av de minste små, forsvarsløse, uff, er det virkelig jeg som gjør det?

Kanskje jeg må slutte med det i hvert fall? 

Men åssen skal det gå med markens grøde da, da? Også nå som det har vært tørke og alt, det er jo nesten ingenting igjen av noen verdens ting, i hvert fall ikke plenene. Men de er jo ikke livsnødvendige, så de kan jo bare ligge der og brunes i sola, akkurat som oss. Og vann kan de jo ikke få, så mange restriksjoner som det er om dagen, det er bare så vidt vi rekker å vanne jordbæra før tida vi har fått tildelt er ute, og vi har jo fått tid fra åtte til elleve, og da må vi sitte oppe og vente og.

Så det er ikke så lett for oss. Hvis snilene skal regnes med.

lørdag 11. august 2018

Noen må lage spikrene


La oss ta for oss et byggverk, ja, la oss si en skole. Det skal bygges en ny skole. Hva må gjøres først?

Først må det bestemmes at det skal bygges en ny skole. Det er det politikerne som gjør.    De får saken tilsendt før evt. møte så de kan lese gjennom saken. Og da må noen sende det til dem.

Da har noen allerede vært på ferde og skrevet saken.  På en pc, antagelig. Som noen har designet, noen har programmert programmer inn i,  noen har satt sammen delene på den av materialer som noen andre har framstilt, og som noen har bestilt og noen andre har levert etter at de har vært oppbevart på et lager som noen kan bestille fra, kanskje via telefonen, som noen har designet og programmert programmer inn i, så noen kan bruke den til å bestille en pc fra et lager, som noen har bygget opp av materialer som noen har framstilt et annet sted, og som og har blitt bestilt, kanskje via en pc som noen har designet og kanskje er det et annet slag enn den som først ble bestilt, så den er laget et annet sted enn den første, og telefonen har blitt fraktet til en butikk som har blitt planlagt, designet, beregnet og tegnet, kanskje av en arkitekt, men noen har bestilt materialene som noen har framstilt i flere forskjellige fabrikker fordi det er mange slags materialer som skal til for å bygge en butikk, ja, kanskje et helt handelssenter, og noen har fraktet materialene dit og da må de ha en lastebil som noen har designet, tegnet, beregnet og noen andre har laget på en fabrikk, som har blitt bygget opp av materialer som noen har framstilt et annet sted, og som noen har fraktet dit med lastebilen, og da må noen ha bygget veier først, og da har noen beregnet, tegnet og designet veiene og tunellene som noen andre har sprengt ut og boret fram så noen kan danse i dem en gang før de blir åpnet og kanskje kommer samferdselsministeren og klipper snora, som noen har bundet opp og noen har kjøpt inn og noen har laget av materialer som noen har framstilt på en fabrikk som har blitt satt opp av materialer som…

Og så arkene, da. Som saken blir skrevet ut på, som politikerne skal lese gjennom. Først har noen hugget trær i en skog, noen har kommet og målt hvor mange kubikk de har hugget, noen har kanskje slått inn et merke i hver tømmerstokk før noen kommer og henter tømmeret med en tømmerbil, som noen har designet, beregnet og tegnet og som noen har bygget på en fabrikk, som noen har bestilt materialene til fra flere forskjellige fabrikker fordi det er mange slags materialer som skal til for å bygge en fabrikk, og noen må frakte materialene dit og da må de ha en lastebil som noen har planlagt, designet, beregnet og laget på en fabrikk, hvis det da ikke gikk an å bruke den samme lastebilen vi brukte tidligere, det hadde spart oss for masse arbeid, skjønner vi nå, og enda har vi ikke kommet til fabrikken hvor trærne blir levert og papiret blir  laget som vi får arkene fra, arkene som saken blir skrevet på, og som blir fraktet hjem til politikerne og lagt i postkassene deres, som er laget av materialer som noen andre har framstilt på en fabrikk som er bygget opp av materialer som…



Og enda er det langt fram til  vi kommer til skolen vi skulle bygge, men tenk om ingen laget spikre mer?


onsdag 8. august 2018

Ro, ro til måkeskjær.


I går opplevde vi noe vi aldri har opplevd før. Knut og jeg var ute og fiska makrell. Lufta var varm og god, måkene lå og duppa rundt båten, som seg hør og bør når de øyner en sjanse til å få seg noe lettvinn mat, vi hadde og tatt med litt mat, og kvelden var i det hele tatt helt perfekt. Fisk fikk vi og. 30 makreller i bøtta + den ene som fortellingen her skal handle om. Den skulle få se døden i hvitøyet på flere måter denne fine augustkvelden, stakkar.

Det hadde seg sånn, som det heter, at jeg skulle dra opp en fisk. Jeg hadde reist meg, som jeg pleier i sådanne stunder, og sikkert gaula litt og, og sto og dro inn snøret, som sto stramt nedi vannet og fòr litt hit og dit, som det pleier å gjøre når makrellen biter på.

Akkurat da jeg skulle vippe fisken over rekka, så jeg i øyekroken en bevegelse, og der kom det ei schvæær, frekk måke og nappa fisken til seg, det vil si, den prøvde å nappe den til seg. Men fisken hang jo der. I snøret.

I rein forskrekkels’ og for ikke å få alle krokene i fingrene, slapp jeg hele snøret og ropte ett eller annet til Knut, men han hadde fått napp og sto og dro, han og, så der var det ikke stort hjelp å få, sånn med en gang. Dessuten hadde han fått en krok i fingeren og sto der og blødde som en sil, så han var litt opptatt med det.

Etter ett sekunds betenkning, og etter å ha redda meg sjøl og mine hender, kom jeg jo til å tenke på måka. Tenk om den svelgja hele greiene! Jeg fikk tak i snøret igjen, oppafor krokene denne gangen, og jeg holdt!

Og jeg ropte til måka, på mange språk,  at den skulle slippe.  Men den bare stirret på meg med det ene øyet sitt og holdt, den og, og jeg fikk for alvor se hva et måkeblikk betyr. Dette, vet dere, som møter en når en er på vei ut et sted og har pynta seg og syns en er rimelig ok, og så får en se seg sjøl fra sida i et butikkvindu eller noe sånt.  Da får en lyst til å gå hjem igjen.

 Måka  dro den ene veien og jeg den andre, så snøret sto stramt imellom oss. Den skjønte jo ikke at den var i en livsfarlig situasjon. Men det forsto jeg. Dummere er jeg dog ikke. Så jeg begynte å planlegge dens endelikt. Hvis den svelgja kroken, altså. Jeg klarte bare ikke å se for meg hvordan vi skulle klare å slå i hjel ei svær måke. I hvert fall ikke uten å få mareritt i flere uker etterpå. Og det eneste brukelige våpenet vi hadde i båten, var en liten tollekniv. Hvilket betød at vi måtte jo ganske nære for å få utført vår udåd. Og det hadde nok ikke måka tillatt.

Dramaet fortsatte. Jeg holdt, måka holdt og snøret holdt. Heldigvis.

 Saken fikk en lykkelig utgang, som det og heter, da fisken slapp. Den skjønte vel at den lå relativt tynt an i utgangspunktet, og ville gjøre sitt til å redde situasjonen.

Det neste vi så, var halefinnene dens i gapet på måka, før de også forsvant ned i det store sluket.

Lykkelige satt vi der, i båten, og skjønte at vi alle var reddet, bortsett fra den stakkars fisken, da, men dens liv var jo allerede på vei til å bli over da den var så dum at den beit på den kroken.

Tenker ikke den gjør det mer.

Da vi kom hjem, sa Knut at dette burde vært filma. Men hvis en tenker på at lyden ville kommet med på filmen, er det kanskje like godt at det ikke blei det. Og da er det ikke måka jeg snakker om. Den holdt jo med nebbet, så derfra kom det ikke en lyd.
Og fingeren til Knut? Joda, den kom seg igjen, den og. Etter hvert.

tirsdag 26. juni 2018

Meningen med livet


Det hadde vært deilig

å vite at en ikke var

 ment til noe annet her i verden

enn å drive rundt

se på humlas naturstridige flukt

i hagen fra blomst til blomst

for å hente nektar til bolet sitt

høre på måkenes klaging over

båtene som ligger på svai

på fjorden og venter på

sine eiere

og på stærungenes kvitring

under taksteinene

når mamma eller pappa

kommer med en feit

mark eller ei flue

iaktta maurens evige

arbeid med å hente

en barnål eller

en mikroskopisk barkbit

hjem til tua

når jeg har tid til alt dette

betyr det vel at jeg ikke er

ment til noe annet her i verden

enn å drive rundt

torsdag 21. juni 2018

Ord


Det finnes så mange ord

mange vakre noen stygge

enkelte nøytrale

noen malende et fint landskap

det er så mye som

kan skapes med ord

det slakkeste ordet jeg vet om er

he?

ikke fordi ordet i seg sjøl

er så spesielt

men det er plasseringa av det

for det kommer som regel

etter at jeg har sagt en fin dyp

 og meningsfylt setning

kanskje litt lang til og med

og så har jeg tatt

en stor bit av maten

og sitter der dum

og tygger

og tror jeg skal få

et meningsfylt og dypt svar.

torsdag 14. juni 2018

Tandem


Tenk å sykle på en tandemsykkel

og være den som sitter bak

og du ikke vet om

han som sitter foran

har full kontroll

tenk om han bremser

og du tråkker videre

åssen vet du når han skal bremse

og du burde bremse og

må han rope det til deg

eller blir navet ditt løst ut

når han bremser

det blir for mange

usikkerhetsmomenter her

til at jeg vil

sette livet på spill

fredag 25. mai 2018

Dum livsnyter?


Om jeg sitter i sola

eller under parasollen

og leser en bok

og drikker et glass vin

og ser på havet

er jeg en livsnyter

om jeg sitter i sola

eller under parasollen

og leser en bok

og spiser en sjokolade

og ser på havet

er jeg  dum

fredag 11. mai 2018

Gjenvinning


Åssen kan det bli mer

av noe på jorda

når vi ikke får

tilført noe utenfra

det betyr vel at

når vi produserer noe

er det bare stoffer

som skifter form

og når det blir mer av en ting

blir det mindre av noe annet

det er noe som tappes

men tenk om det tar slutt

kanskje vi burde

bruke det om igjen

alt sammen

og ikke bare hive det

som om det ikke

er noe verdt?



onsdag 9. mai 2018

Poteter i lange baner... enda en gang


Det var enda i min nokså grønne ungdom, at mamma og jeg hadde satt oss fore at vi skulle leke bønder og sette noen poteter.

Som tenkt, så gjort. Vi i gang, mamma med grev og jeg med bøtter fulle av settepoteter, som var henta fram fra potetbingen i jordkjelleren på huset.

Den med den lave døra.

Det var så vi måtte brette oss tredobbelt for å komme inn, men når vi hadde kommet inn, var det et trinn ned, så, hvis en var tilstrekkelig lita, kunne en rette seg opp, i den grad det var mulig å rette seg opp etter ei hard økt med grevet på åkeren, og stå nesten rett.  Det er til å undre seg over hvorfor de ikke gravde seg litt ned foran og lagde det trinnet på utsida av kjellerdøra, i stedet for på innsida, men de tenkte vel ikke sånn den gangen. Og kanskje var kjerringa lita og bøyd i utgangspunktet, så det ikke var så farlig.

Mamma la, som nevnt, beslag på grevet. Om det var fordi hun syntes det var moro, eller om jeg ikke nøt den helt fulle tillit til å prøve meg, vites ikke. Hun hakka og grov, og så spurte hun om jeg kunne gå på låven og hente gjødsla, som sto i en sekk der.

Jeg av gårde med trillebåra, fant en sekk som jeg tittet nedi, og avgjorde at det måtte være fullgjødsla, og enda så grønn jeg var på mange felt,  syntes nok til og med jeg at gjødsla så litt underlig ut til gjødsel å være, med sine tynne, flate, taggete flak. Men, som jeg har for vane å tenke når jeg ser noe jeg ikke har sett før: ”De finner jo på så mye rart nå for tida.”

Dette var før min konvertering til økologisk tenking, så jeg bar den tunge sekken ut til trillebåra, satte den oppi, og frakta den ned til åkeren, som mamma nå hadde flerfoldige fine furer i, klare til å ta i mot både poteter og gjødsel.

Det ble min oppgave, mens hun tok seg en pust i bakken. Jeg satte potetene ned i furene og gjødsla til gagns, og mamma kom med grevet sitt og dro jorda godt over igjen.

Vi hadde snudd hver vår bøtte som vi satt på, mens vi beundra den fine åkeren vår, som lå der så svart og vakker og med løfter om en god avling. Nå kunne vi gå vinteren trygt i møte!

Da kom det et menneske mot oss, listende så stilt, som han har for vane. Han er ikke noe støyende menneske, akkurat,  pappa.

Vi kikket smilende opp på han, fornøyde med vårt verk, og selv om han nok ante en sammenheng, spurte han, like rolig som alltid:

”Har dere sett veisaltet mitt?”

Og potetene? De blei ugurskelig schvære og flotte det året. Ja, så fine poteter er ikke sett i manns minne.

Veien, derimot, sier historien ingenting om.

Senil, jeg?


Jeg hadde gått og klødd meg bak øret en stund. Og det var ikke fordi jeg lurte på noe, selv om det er det jo stadig. Nei, det var fordi det var noe der, som ikke hadde vært der før, en slags kløende forhøyning som det var plent umulig for meg å få øye på enten jeg snudde speilet sånn eller sånn. Så i en gryende frykt for at det var dette som altså skulle kunne utvikle seg til å bli min bane, bestilte jeg time hos legen.

Etter at legen hadde kikket på uhumskheten med et slags apparat som er til den slags, fikk jeg en diagnose:

Senil vorte.

Uten noen som helst skumle tendenser til å ville ta livet av meg.

Så hvis noen treffer meg i butikken  og jeg står og klør meg bak øret, så er det ikke fordi jeg lurer på hva jeg skal ha til middag, enda det gjør jeg jo og, nei, det er fordi en ørliten del av meg har blitt senil, og da er det jo ikke så rart at jeg ikke husker hva jeg skal ha.