torsdag 10. november 2016

Når alt går på tverke



I dag har alt gått på tverke. Det var min kjære mamma som sa det. Ikke hver dag, naturligvis. Men en gang i blant. Når alt gikk… ja… på tverke.

Og i dag hørte jeg at jeg lød som mamma. Sånn blir det.

Det hadde seg sånn, at jeg skulle kutte opp noen grønnsaker til middag, ja, en slags rotfrukt var det visst. Og så gikk det ikke likere enn at jeg kutta meg i langemann, for jeg hadde en ny kniv som jeg ikke kjente så godt, og den hadde en lang spiss, og så holdt jeg langemann akkurat der. Foran  sellerirota.

Det silte mørkt blod. Og så jeg som ikke er så stø på å se blod. Og da tenkte jeg tre tanker nesten på en gang: Nå besvimer jeg sikkert, for det er det jo mange som gjør, jeg må  antagelig av gårde og sy og jeg må finne en som kan stemme blod, hvem nå i all verden det skulle kunne være.

Jeg skulle gjort som Kristin sa for litt siden, barnebarnet mitt på seks. Jeg skulle ha øvd. Men det hadde jeg ikke gjort. Så jeg fikk ikke av de greiene som er rundt plasteret, enda hun sa at hun kunne det da hun var fem, og at hvis jeg øvde og øvde, ville jeg og greie det til slutt, og da jeg endelig fikk hjelp av min kjære sønn og hadde fått på plasteret og innsett at jeg ikke kom til å svime av og at det sannsynligvis ikke var nødvendig å sy, og jeg sto på kjøkkenet med rotfruktene og kniven igjen, åpna døra seg til gryteskapet  og det datt ut et lokk på toa mi, og  da rant det meg i hu et spørsmål om jeg skulle bli nødt til å kontakte han greia i  Åndenes makt for å få slutt på styggedommen, men nå hadde jeg stått så lenge over dampende gryter at jeg var nødt til å pusse nesa først, i hvert fall, og så stakk jeg langemann i øyet med plasteret og alt. For den sto jo rett opp, og det var jeg jo ikke vant til.

Og det var da jeg sa det til min kjære husbond, som var kommet inn : ”I dag har alt gått på tverke for meg.”

Sånne uttrykk går vel i arv. Gadd vite hvor mange generasjoner før meg som har sagt det? Kanskje stammer det helt fra vikingtida? Sa Olav Haraldsson det,  på Stiklestad for eksempel, da han hadde fått banesåret? Olav den hellige, altså, men han var jo ikke hellig da, og han visste heller ikke at han kom til å bli det, der han lå. For han var jo ikke hellig før han hadde vært død en stund og noen kunne se at hår og negler hadde grodd, for det er jo ikke noe rart at hår og negler gror hvis du ikke er død.

Bøyde han seg opp fra bakken, rallende,  grep en annen kriger hardt i armen og sa: ”I dag har alt gått på tverke for meg!?” Eller var det Sigvat skald som sto så nære at han fikk det med seg? Og da er det jo ikke noe rart om det har gått videre, sladrete som han var.

Det er jammen ikke helt utenkelig at det var sånn det foregikk. Jo, det er kanskje det. Det spørs om ikke Olav sa noe litt mer kraftfullt, som for eksempel: ” Søren au! Også jeg som var så godt i gang!”

Men hva betyr egentlig tverke?

Jeg slo opp i ei nynorsk ordliste først, for jeg tenkte at det hadde ikke vært så rart om det var der det stamma fra. Men der sto det  bare: ”Tverke,ubøy, substantiv.”

Ubøyelig. Så kan vi altså ikke si ei tverke, tverka, tverker, tverkene. Enda det er et substantiv.

Men det sto ingenting om betydningen. Jeg måtte nok inn på synonymer på nettet. Joda, der sto det, og det som var rart, var at der var det et adjektiv, på bokmål, altså, og det betyr  ”forkjært, ubeleilig”.  Og det sto ingenting om det var bøyelig eller ikke. Kunne en for eksempel si tverkere? Kanskje ikke det. Men Olav kunne f.eks sagt til meg: "Det har gått mer på tverke for meg enn for deg," og det hadde han jo rett i, men jeg kunne ikke sagt det til han. Det ville vært for dumt. Litt ego, lissom. Selv om det blødde ganske bra her og. Men utfallet synes bedre, så langt.

Mer på tverke, altså. Og mest på tverke. Eller enda mer på tverke. Men ikke tverkere og tverkest. 

Men det var jo akkurat ubeleilig det var. Både for Olav og meg. Mest for Olav, kanskje.

Og det blei jo litt forkjært og, med den langemann som peker hit og dit, og det er da jeg skjønner hva mamma mente når hun sa: ”Jeg får ikke gjort noe i dag, for det er akkurat som om fingrene står den gærne veien på meg.”

Men heldigvis at det ikke var pekefingeren jeg kutta i.

For da kunne jeg ikke ha strikka i kveld. Og det hadde vært veldig ubeleilig. Da hadde det gått enda mer på tverke for meg.

fredag 8. juli 2016

Tilstedeværelse

Fordi en har vært så travelt med andre ting, og fordi en kanskje ikke er av de mest strukturerte her i verden, har tomatplantene ens fått seile sin egen sjø, eller, rettere, fått gro sin egen  vei. Innimellom potetgras og bønnestengler, som av mangel på lys og andre livsviktige elementer, hadde vært alt for veike for Jack, snodde de seg. Tomatplantene.

Etter en iherdig innsats fra husbonden og en annen en, dvs. meg, hadde bønnestenglene fått netting å klatre i og tomatplantene hadde fått hver sin stake å lene seg inntil, og var retta opp så godt det lot seg gjøre.

Svetten rant, og jeg begynte å tenke på om det kanskje gikk an å få seg en dukkert. Jeg  gikk mot huset og møtte husbonden på tunet, bærende på en dings. Som så ofte før, estimerte jeg ikke hans utallige gjørener og ladener,  hørte bare han nevnte noe om at han måtte til byen å bytte pakning på noe greier.

”Det var da voldsomt til mas, da!” tenkte jeg,  men ”vil du ikke heller bli med å ta en dukkert”, sa jeg, før jeg tusla inn, skifta til badetøy og jammen! Der var jeg i vannet!

Skyldfri, lett og glad rusla jeg oppover bakken igjen og gledet meg til en deilig dusj og en rolig stund under parasollen på terrassen.

Men… men… hvor i huleste var dusjslangen? Den var ikke der!
Et bilde demra for meg, av husbonden med en dings i handa.  

Jaja. Litt tilstedeværelse hadde gjort seg. Fra meg, altså.

Men en er vel ikke født i går og tørka på ovnen for ingenting.

torsdag 5. mai 2016

Naturens kretsløp



Jeg husker da jeg oppdaga knea mine for første gang.  Så rare.  Det knoklete greiene som var der, midt på beinet. Og når jeg bøyde det, blei det enda rarere.

Men det er mye som er rart. 

Krokodilleegg, for eksempel. Når det klekker, så kommer det ut en krokodille, rett og slett.  

Å ska det værra te’?

Men de er vel en del av naturens kretsløp. Krokodillene. Der de ligger og vaker og venter på gnuene. Gnuene som absolutt skal over den elva der krokodillene ligger. Og som har bestemt seg for at de skal ned der elvebredden er brattest. Gnuer tumler, bein knekker. Og der ligger de. Krokodillene. Også så mange som de er! Så biter de seg fast i et bein og snurrer rundt sin egen akse i vannet og river av et stykke. Av et levende vesen. Det gjør de, beista!

Men de kan vel ikke noe for at de er skapt de heller, akkurat som oss.  De kommer jo plutselig bare ut av et egg. Som de ikke har skapt sjøl. Og der er elva og gnuene. Det er nesten rart de skjønner noe av det i det hele tatt, så mye rart som det er i verden nå til dags. 

Men tenk om jeg ikke hadde hatt de knea. Da hadde beinet vært strakt. Da hadde det ikke vært så lett å springe. Og da er det jo lett å tenke seg hvor en hadde vært i næringskjeden. Hvis det kom en krokodille. Når jeg måtte ned og opp de bratteste skrentene.

For ikke å snakke om albauen! Den bruker vi til mye, den!

Knekke en sjokoladeplate, for eksempel. Å føre bitene til munnen hadde vi jo ikke klart da.

Huttetu!

mandag 4. april 2016

En hundrelapp for en velsignelse



Jeg har blitt velsigna i dag. Nei, ikke av presten. Men av en tigger. En som jeg møtte blikket på utafor Meny, og som jeg ga en hundrelapp og fikk et blad av. Og en velsignelse. 

Men er den velsignelsen noe verdt da? Gitt av en mann som nesten ikke blir regna som et menneske? Og som sikkert slenger rundt seg med velsignelser i hytt og pine, og som ler av meg i cadillacen sin etterpå, når han tar av seg de dårlige klærne, putter sigaren i munnen og drar tilbake til hotellet og flirer sammen med  kartellet sitt?

Han så ikke sånn ut. Jeg møtte blikket, som sagt. Jeg har så lett for å møte blikk. 

Jeg leste for en stund siden et intervju med en av disse tiggerne. Han fortalte at det var den eneste muligheten de hadde. Dette å reise til et rikt land og tigge og sende penger hjem til familien sin.

Løgn, selvfølgelig! Lært opp av banden sin. Bakmennene. De som de må levere pengene til.
Eller?...

Jeg dreit i det, jeg. For jeg møtte blikket. Og fikk en velsignelse med på veien hjem igjen. ”God bless you!”

Det føltes godt.

torsdag 26. november 2015

Ut av skapet?



Det er ikke så lett å være den en er. Utapå. Inni er det jo litt lettere. Og det er når en bare er den en er inni seg, at en har krabba godt inn i skapet. Og slengt døra hardt igjen.

Det er så mangt en kan sitte der i skapet med. Det kan være alvorlige ting, som sin legning og sin tro og sin whisky. 

Og mindre alvorlige.

Til det siste hører vel det meste. Selv om det ikke virka sånn i ungdommen. 

I ungdommen kunne en være både den ene og den andre, da, etter som hvem en var sammen med. Og det var vel med fare for å bli kameleon en veksla mellom å være hippie, frik, kristen, harry, johan, doris, soss og slakk. Ja, til og med et lilla skjerf var en borti en gang, litt seinere. Inni seg. Utapå var en bare slakk. 

Forresten aldri soss. Det fantes en grense selv i det skapet jeg satt i. Selv om jeg likevel må vedgå at jeg endte opp med ei blå sossejakke med rødt fòr en gang. Men det var vel fordi en var slakk og ikke visste bedre. 

Og det gjorde ikke saken med sossejakka bedre at en bare var slank når en var i skapet og.  For, som vi alle vel husker, så bula den litt. Sossejakka. Strutta, rett og slett.

En gang var en vel slank utapå og, men det er forferdelig lenge siden. Nå er en ikke slank i skapet engang.  Så det går framover. Når en har runda seksti. 

  var det jo ikke så mange penger blant folk heller, før, som det er nå.  En hadde kanskje en liten sommerjobb med å plukke jordbær eller stå i kiosk, som ga en så mye i overskudd at en kunne reise på gratistur til Kragerø og enda ha nok til en frøken Detektivbok og julegaver for resten.

Og med mange munner å mette i et hus, ble det ikke så mye til overs til å være moderne for. Så da noen i klassen kom med sjømannssleng i buksene, trasket jeg ufortrødent videre i mine grønne kreppstrekk, som  var så kjekke, for de hadde hæler, og var så lette å tre ned i de hvite seilerstøvlene.  Og brune, gode sko hadde jeg også,  innkjøpt en gang på høsten eller våren, ettersom,  laget for å vare en stund. 

Men, etter  hvert skjønte jo til og med jeg at det var noe som var mer moderne enn noe annet. På ungdomsskolen kom både den ene og den andre med afghanerpels, skulderveske med peacemerke på, olabukse og det ene med det andre. Mens jeg på skolebildet fra åttende klasse kan beskues  sittende med  hjemmestrikka genser og  mine grønne kreppstrekk. 

Jeg var hippie inni meg. Jeg var friker inni meg.  Som nevnt, aldri soss. Og heller ikke Doris.  Det var det de som var litt eldre enn oss som var. De som tuperte håret og satte en brødskalk i det for å få det høyere. Hos oss åt vi opp brødskalken, der. Og det var vel derfor jeg bare var slank når jeg satt i skapet.

Gud forby at jeg plutselig skulle dukket opp på skolen i afghanerpels, forresten. Hadde jeg ikke fått oppmerksomhet før, så hadde jeg i alle fall fått det da. Og oppmerksomhet var jo det verste en kunne få på den tida. Jeg, som  i utgangspunktet gikk i ett med omgivelsene og ikke tenkte over det engang. Og som ville skjule mest mulig, enda jeg ikke hadde så mye å skjule da som jeg har nå. Nå som jeg ikke gidder å skjule noe som helst lenger. Men jeg hadde nok, og det var nok, den gangen.

Så da de tøffeste i klassen tok mot til seg, ja, de behøvde vel ikke å ta mot til seg en gang, de bare gjorde det, de kom  med både det ene og det andre både i klesvei og veskevei,  vandret jeg ufortrødent videre  som en skaphippie i grønne kreppstrekk. Med hæler.

tirsdag 7. juli 2015

Sommerglede?

Noen ganger når jeg sitter på pc’n
synes jeg jeg kjenner lukta av vedfyring
og da blir jeg så glad
for jeg liker at det lukter vedfyring
som om ikke det skulle være nok at det er sommer

lørdag 23. mai 2015

Vedkomfyr og nattlige sysler



Hva har de nattlige tumulter med det teknologiske framskrittet å gjøre? Eller, rettere sagt uteblivelsen av de nattlige tumulter? Og med den gamle vedkomfyren vi fant i det gamle bryggerhuset etter forfedrene til min kjære mann? Jo, det kan en jo nesten tenke seg. For vedkomfyren erstatta grua. Grua, som husfrua sto bøyd over og rota i hele dagen for å mette alle munnene. Ja, så bøyd sto hun og så lenge sto hun bøyd at hun nesten ikke orka noe annet.  Og det kan en jo tenke seg hadde store innvirkninger på den stakkars forsmådde gubben, som  ble gående der og langleie seg.  Ja, så store innvirkninger hadde det vel, at han gikk der og studerte på hva han kunne finne på for at kjerringa skulle bli  mer opplagt. At det hadde med  det tunge husarbeidet å gjøre, var han ikke dummere enn at han forsto. Og med grua. Ikke kunne han komme på  hva han kunne gjøre for å hjelpe til på den kinkige situasjonen som hadde oppstått.  

Det var da han fikk se den. 

Vedkomfyren!

Han var rådsnar når det gjaldt, gubben, og fikk tak i en vedkomfyr litt faderlig kjapt.  Inn med den og kjerringa slo hendene sammen og oiet seg. Ja, nå skulle det vel bli saker! Og gubben vred seg i hendene og trudde han forsto hva kjerringa mente.  Og  ut med han for å hogge småved. Tre etter tre falt overende i skauen. Ja, det var ikke grenser for hans tiltakslyst. Ho ho! 

Men nei,  kjerringa snudde den kalde skuldra til og snorka like godt.  Og gubben ble liggende med armene under hodet og fundere på hva han nå skulle finne på. Hva om han satte et skovlhjul i bekken? Gikk det an å magasinere krafta på et vis?

Med tida kom lyset  i pærene, magasinkomfyren oppsto,  ljåen ble erstatta av slåmaskinen, treskemaskinen ble oppfunnet, traktoren, bilen , vaskemaskinen,  støvsugeren, strykejernet,  gravemaskinen,  veiskrapa, bulldoseren, telefonen, mopeden ,motorsykkelen,  scooteren,  radioen, kassettspilleren, ja, til og med  veivalsen oppsto.

Alt  fra ideene til en forsmådd gubbe som lå med armene under  hodet og vansmekta i de små timer.

Vi fikk EDB, mobil, en snerten liten bil til hver,  Tv, fotoapparat, digitalt fotoapparat, video,   busser, lyntog, fly og helikopter.

Til og med vannkoker og eggekoker fikk vi. Hva nå de skulle være godt for. Men  det var nå sånn at ideene ingen ende ville ta for at kjerringa skulle bli mer opplagt og snu seg den rette veien.

 Men, kjerringa var like trøtt, og nå hadde hun fått hodepine  og, av alt sammen.

Så fikk vi raketter, noen  traska rundt på månen, vi fikk likestilling, barnehage, sykehjem,  tjue centimeters  isolasjon i veggene,  demonstrasjoner, Se og Hør, Norge rundt, nettbank og fotformsko. 
 
Så fikk vi Der som ingen skulle tru at nokon kunne bu. Og da kom gubben på at han ville ta kjerringa med seg til Mars. Han tenkte at da må det vel bli sus i serken. Da kunne de starte på ny frisk!

Som sagt, så gjort. Til Mars  med dem.

Etter å ha installert seg der oppe,  i hva vet nå jeg hva de skal installere seg i,  de som drar dit, lente gubben seg over kjerringa og hviska: ” Er du trøtt fremdeles, da, kjerringa mi?”

Så får vi håpe at ikke kjerringa svarte som han gamle Anders gjorde den gangen han var åtti år og venner og familie hadde bestemt at det måtte feires. Utpå kvelden syntes de han så litt trøtt ut, gubben, så de spurte ”Er du trøtt, Anders?”  ”Neeeei, jeg er’nte trøtt” svarte Anders,  ”men jeg er gørr lei!”

For da er det på'an igjen. På Mars.