tirsdag 19. september 2017

Været til sjøs


Doggerbanken, Frøyabanken, Haltenbanken, vest for Hebridene, Råkkål, frisk bris fra sydvest, normale forhold over malleolene. 
Som jeg har nevnt før, så er malleolene de klumpene som stikker ut på anklene akkurat der skøytene gnager. Eller gnog. Før. På meg gnager de ikke lenger. 
Ankelknokene, altså. Normale forhold over. Betyr det på alt over? For det  hadde jo neimen ikke vært så verst. Alt over malleolene er normalt. Men hva med det under, da? Ikke så normale de, kanskje? Føttene? Lilletåa er litt for lita, eller stortåa litt for stor? Eller omvendt? He?
Kunne han ikke like godt ha skrevet, legen: Hele mennesket er tilnærmet normalt? Men, neida, bare normal over malleolene.
Mulig det er jeg som misforstår litt her nå. Og det med vilje au.
Men over til værmeldingen igjen:
Frisk bris vest for Hebridene, orkan med storm i kastene over Malleolene. Og så dette Råkkål igjen, naturligvis. Råkkål, sa de. I radioen. Jeg skjønte aldri hva det var. Doggerbanken, ja vel, det var til å forstå, og vest for Hebridene. Men Råkkål? 
Nysgjerrigheten kjenner ingen grenser, så jeg fikk endelig googla det. I dag. Rart ikke jeg har tenkt på det før, snartenkt som jeg er. Jeg skreiv Rockall, da, for å være sikker. Og jammen var det ikke ei bittelita øy mellom Storbritannia og Island. 350 kilometer vest for Ytre Hebridene. Så lita og ugjestmild at der har visst bare 20 mennesker satt sine føtter. Og enda krangler landa om hvem som skal eie den. Rett opp fra havet stiger den, 18 meter til toppen, og på toppen er det omtrent fire og en halv kvadratmeter å boltre seg på.  Men det de egentlig krangler om, landa, er hvem som skal ha rettighetene til havet rundt. Så da blir den viktig likevel, lille Råkkål, som vi hørte om i radioen, og som i hvert fall ikke jeg visste hva var, men som det ofte kunne storme rundt  på mange måter, skjønner vi jo nå.
Det var ei koselig tid, før. Før fjernsynet kom. Der satt vi foran radioen med strikketøyet i hine hårde dage og fikk tydeligvis  med oss både det ene og det andre, og særlig Gjermund Eggens bravader i VM i 1966. 
Da hoja til og med mamma.
Vi har dessverre ingen papirer på at stortåa og lilletåa er normale. Men ellers ser det ganske bra ut.
Så får det ikke hjelpe om det av og til kan komme en flau vind over malleolene.

mandag 18. september 2017

Ord for dagen

I min iver etter å finne meg litt god litteratur for kvelden, snublet jeg over en eldgammel bokrygg.  Jeg lurte på hva i all verden det var for noe, og dro fram boka. Joda, det var et arveobjekt:


Husandagtsbog
Guds Ord, Betragtninger og Bønner
For hver Dag i Året
af
Amadeus  Kreussberg.
1883
Oversat fra Tydsk.
Med Forord af
C. M. Ekhoff,
Prest.
Dertil er føiet:
En del Betragtninger, Bønner og Salmer
af Luther, Arndt, Fraude, Pontoppidan,
Brorson m.fl.
Andet Oplag.

Spennende!  Nysgjerrigheten lenge leve! Som jeg pleier å gjøre i sådanne  tilfeller, åpnet jeg boka på måfå, i håp om at jeg kunne få noen fine, oppbyggelige ord for dagen. 
Du kan tro det eller ikke, men den åpnet seg på 3. april. Bursdagen min.  Dette kunne ikke være en tilfeldighet.
Og jeg begynte å lese:
”Blant alle Jordens Skabninger var ingen uslere og elendigere end Mennesket. Menneskets   timelige Liv er kort, møisommeligt og, fra det første Øieblik af hans Fødsel lige indtil hans Død, omgivet af mange Sygdomme og allehaande  forskjellige Trængsler og Gjenvordigheder, og hans Legeme er  underkastet flere farlige Tilfælde, end alle andre levende Skabningers Legemer. Mennesket har ogsaa  flere Fiender, der sætte an paa ham, baade indenfra og udenfra, og hans hele Liv er fuldt af Møie og  Arbeide lige indtil Døden, hvilken ogsaa pleier at være langt smerteligere for Mennesket, end for de ufornuftige Dyr, da Fornuften bidrager saa meget til at skjærpe alle våre følelser.”
Jojo. Kan så være.  
Ikke rart de var mørkeredde før, og så både tusser, troll og spøkelser. 
Jeg fikk i hvert fall en god forklaring på vepse- og humlestikk og magesår som har vederfaret meg i sommer.
Fiender utenfra, ja vel, men innenfra? Bassilusker og bendelorm?
Og  fornuften?  Godt den forsvinner mer og mer!

torsdag 17. august 2017

Skytsengelen


Jeg heter Amariel. Jeg er en skytsengel. Og det er ikke bare, bare, det kan jeg fortelle. Jeg har vært skytsengel i all min tid. Akkurat nå er jeg skytsengel for ei kjerring i sekstiåra. Hun er heldigvis  ferdig med overgangsalderen, ja, hjelpe meg, for ei tid!  Så det er ganske rolig for tida, men det har ikke vært sånn bestandig.
Ta bare den gangen hun var lita og  jeg måtte gå med på at hun skulle bli påkjørt av en bil. Det var ikke meg som ville det. Det var Asmaniel. Han var skytsengel for en mann den gangen. Og den mannen trengte en lærepenge, som han sa. Men hvorfor måtte han akkurat velge mitt lille menneske? Jeg protesterte og kjempa det jeg kunne. Ja, det var nesten så det ble et lite nappetak mellom oss. Ja, det kan jo ikke bli slåsskamp, akkurat. Det er jo ikke så mye å gripe fatt i på en engel.  Så det ble mer en verbal kamp.
Vi måtte gå til erkeengelen Gabriel til slutt, for å finne en løsning. Asmaniel ville absolutt at det lille mennesket mitt skulle bli påkjørt av mannens bil og dø, mens jeg hardnakka kjempa for at hun bare skulle bli hardt skadd og så komme seg igjen etter hvert. Var ikke det nok, liksom?  Heldigvis var Gabriel  enig med meg, så da ble det sånn.
Det har  vært fart og spenning med mennesket mitt. I alle fall i begynnelsen. Vi har stått på ski, ja, det er vel hun som har gjort det med meg bakpå. Jeg syntes det var litt skummelt i begynnelsen, men jeg vente meg til det etter hvert. Ja, det ble reint moro til slutt. Men nå er det ikke så mye av sånt lenger. Og godt er vel det, kanskje.

Åra gikk, og en dag kom Imuriel til meg og sa at nå ville han gjerne ha et lite menneske igjen. Han hadde hvilt seg en stund etter det siste, og var nå klar for et nytt . Han ville ha ei skjønn, lita jente han kunne passe på.  ”Javel, men hva har det med meg å gjøre?” spurte jeg, selv om jeg ante hva som ville komme. Joda,   det var mennesket mitt som var valgt til å bære fram denne lille, skjønne, da, naturligvis.  Og så hadde Gabriel bestemt at vi skulle samarbeide med Tamiel! Også Tamiel! Han og jeg gikk jo ikke overens i det hele tatt.  Da sa jeg fra. Jeg er ikke vanskelig. Men Tamiel! Det fikk da være grenser!  Men Gabriel ga seg ikke på dette, Tamiel måtte det bli. Jeg fikk til slutt gjennom at det bare skulle være et kort, flyktig samarbeid.  Det skulle jeg vel klare. Og, om jeg selv skal si det, jeg er stolt over meg selv, akkurat i den saken. Jeg klarte å holde tann for tunge den lille stunda ting foregikk, og snart hadde  Imuriel mennesket sitt. Og jeg må medgi at det var et skjønt, lite vesen han hadde fått.
Tilbake til mennesket mitt. Av alle ting, begynte hun på sykepleieskolen. Det kunne vært vel og bra, hadde det ikke vært for at jeg ikke tåler å se blod. Det ville ikke gå. Jeg gikk til Gabriel og klaget min nød. Han ville at jeg skulle ta meg sammen og prøve, men jeg sa at det hadde jeg gjort, og at det ikke gikk. ”Du må finne på noe,” sa jeg. ”Du kan jo prøve å overføre noe av redselen din på henne,” sa Gabriel. Sa han det jeg hørte? En erkeengel? Og jeg gjorde det! En skytsengel! ”Nå står ikke verden til påske,” husker jeg at jeg tenkte. Men, selv om jeg skammer meg litt over å si det, alle er seg selv nærmest.
Så da ble det ikke noe mer sykepleie på henne. Isteden fikk hun seg jobb som sekretær, først ett sted, så et annet. Og ting var rolige i mange år.
Men så kom det samme spørsmålet opp igjen. Nå fra en annen kant. Denne gangen var det Estiel. Jeg har aldri hatt noe imot Estiel,  så jeg tenkte at det kunne jo  være koselig det, med Estiel og meg i samme hus.  Vi måtte finne en  perfekt tredjemann. En som vi kunne klare å leve med over en lang periode.  Det var da jeg kom til å tenke på  Samiel.  Kunne han tenke seg at hans menneske…? Det kunne han da jammen, så vi slo våre pjalter sammen, for å si det sånn, lot menneskene våre møtes, og da skal jeg si det gikk ikke lange tida før alt var i boks, og så var Estiel fornøyd. Han hadde fått seg en liten, vakker gutt og passe på.
Så satt vi der, da. Estiel, Samiel og jeg.  Eller satt. Det er vel å ta i.  Det var først nå jeg skjønte hva Samiel hadde å slite med. For det mennesket hans satt ikke stille så lenge av gangen. Bare når han sov. Eller så på tv.  Det var rask gange fra morgen til kveld.
Og all denne bygginga, da! Stakkars Samiel, han måtte være årvåken døgnet rundt, for mennesket hans fløy omkring og klatra på tak og råkjørte rundt med  gamle biler og håndterte motorsager og det som verre var. Og det var ikke måte på fart! Ja, i den tida må jeg si jeg følte med Samiel.
Så begynte de å drive campingplass.  Åssen kan noe menneske finne på noe sånt?  Det er jo oss skytsengler det går ut over.  Men sånt tenker ikke menneskene på. Alle de jeg måtte forholde meg til da! Jeg er ikke av de vanskeligste, neimen om jeg er. Men dette ble for mye for meg.  Og det toppa seg da  jeg fikk se Umriel. Da måtte jeg rett og slett ta en prat med Gabriel igjen. ”Jeg orker ikke dette her mer!” sa jeg til Gabriel. ”Det var da voldsomt, og, da,” sa Gabriel. Men jeg tror han forsto meg. Han kan jo ikke bare ta parti for den ene. Så han må finne på en fiks løsning.
Så jeg fikk lov til å overføre noe av min frustrasjon og slitenhet til henne igjen. Ikke pent, men helt nødvendig, spør du meg. Jeg har ikke dårlig samvittighet for det. Det kan jeg ikke ha. Jeg mener, det er jo meninga vi skal overleve, vi skytsengler og.
Så avsted med oss igjen! Til sjøen denne gang.  Til nytt hus og mye stress med bygging for Samiel igjen, selvfølgelig. Men han klarte det. Han er jammen seig.
Nå skulle en tro at det kunne være kjedelig å være skytsengel for et såpass gammelt menneske. Men, nei, det kan jeg skrive under på at det ikke er. For vi er stadig utpå, vi. Hun tar med seg venninnene sine på tur, alle i en bil ofte. Og da treffer jeg jo kjente, for da er  jo vi og med, vi skytsenglene.  Det kan bli litt trangt i bilen, men det går akkurat. Vi er jo litt flyktige av oss, og kan trenge oss ganske bra sammen om vi må. Da får vi høre nytt fra fjern og nær. Det er artig.
Og vi er mye i hagen, mennesket mitt og jeg. Hun jobber, og jeg passer på. Jeg passer på så ikke vepser, ormer og andre uhumskheter skal komme å stikke og bite henne. Enda hojer hun som en gal og fyker bortover hvis det kommer en stakkars veps. Men hun vet jo ikke at jeg er her, så det er kanskje ikke så rart. Jeg var litt uoppmerksom her i vår en gang, og da klarte hun jammen å få et stikk. Da var det gauling! Så jeg må passe på som en smed. Hele tida.
Nå vil Estiel snart ta med seg mennesket sitt og flytte ut, som Tamiel gjorde for noen år siden. Da blir det bare oss to igjen,  Samiel og jeg.
Det er en ganske rolig tilværelse nå. På kveldene blir det mye til at vi ligger i sofaen og ser på tv. Det kan bli noen diskusjoner mellom Samiel og meg, for han liker action  mens jeg koser meg mer med  humor og romantiske filmer. Men som regel blir vi enige. Og mennesket til Samiel sovner som regel der i sofaen,  og da er det jo mennesket mitt som lister seg  og snapper fjernkontrollen. Så da sitter vi og koser oss med  serier som vi liker begge to.  
Nei, etter alt som har vært, er jammen ikke tilværelsen så  verst for tida for en stakkars, sliten engel.




torsdag 10. november 2016

Når alt går på tverke



I dag har alt gått på tverke. Det var min kjære mamma som sa det. Ikke hver dag, naturligvis. Men en gang i blant. Når alt gikk… ja… på tverke.

Og i dag hørte jeg at jeg lød som mamma. Sånn blir det.

Det hadde seg sånn, at jeg skulle kutte opp noen grønnsaker til middag, ja, en slags rotfrukt var det visst. Og så gikk det ikke likere enn at jeg kutta meg i langemann, for jeg hadde en ny kniv som jeg ikke kjente så godt, og den hadde en lang spiss, og så holdt jeg langemann akkurat der. Foran  sellerirota.

Det silte mørkt blod. Og så jeg som ikke er så stø på å se blod. Og da tenkte jeg tre tanker nesten på en gang: Nå besvimer jeg sikkert, for det er det jo mange som gjør, jeg må  antagelig av gårde og sy og jeg må finne en som kan stemme blod, hvem nå i all verden det skulle kunne være.

Jeg skulle gjort som Kristin sa for litt siden, barnebarnet mitt på seks. Jeg skulle ha øvd. Men det hadde jeg ikke gjort. Så jeg fikk ikke av de greiene som er rundt plasteret, enda hun sa at hun kunne det da hun var fem, og at hvis jeg øvde og øvde, ville jeg og greie det til slutt, og da jeg endelig fikk hjelp av min kjære sønn og hadde fått på plasteret og innsett at jeg ikke kom til å svime av og at det sannsynligvis ikke var nødvendig å sy, og jeg sto på kjøkkenet med rotfruktene og kniven igjen, åpna døra seg til gryteskapet  og det datt ut et lokk på toa mi, og  da rant det meg i hu et spørsmål om jeg skulle bli nødt til å kontakte han greia i  Åndenes makt for å få slutt på styggedommen, men nå hadde jeg stått så lenge over dampende gryter at jeg var nødt til å pusse nesa først, i hvert fall, og så stakk jeg langemann i øyet med plasteret og alt. For den sto jo rett opp, og det var jeg jo ikke vant til.

Og det var da jeg sa det til min kjære husbond, som var kommet inn : ”I dag har alt gått på tverke for meg.”

Sånne uttrykk går vel i arv. Gadd vite hvor mange generasjoner før meg som har sagt det? Kanskje stammer det helt fra vikingtida? Sa Olav Haraldsson det,  på Stiklestad for eksempel, da han hadde fått banesåret? Olav den hellige, altså, men han var jo ikke hellig da, og han visste heller ikke at han kom til å bli det, der han lå. For han var jo ikke hellig før han hadde vært død en stund og noen kunne se at hår og negler hadde grodd, for det er jo ikke noe rart at hår og negler gror hvis du ikke er død.

Bøyde han seg opp fra bakken, rallende,  grep en annen kriger hardt i armen og sa: ”I dag har alt gått på tverke for meg!?” Eller var det Sigvat skald som sto så nære at han fikk det med seg? Og da er det jo ikke noe rart om det har gått videre, sladrete som han var.

Det er jammen ikke helt utenkelig at det var sånn det foregikk. Jo, det er kanskje det. Det spørs om ikke Olav sa noe litt mer kraftfullt, som for eksempel: ” Søren au! Også jeg som var så godt i gang!”

Men hva betyr egentlig tverke?

Jeg slo opp i ei nynorsk ordliste først, for jeg tenkte at det hadde ikke vært så rart om det var der det stamma fra. Men der sto det  bare: ”Tverke,ubøy, substantiv.”

Ubøyelig. Så kan vi altså ikke si ei tverke, tverka, tverker, tverkene. Enda det er et substantiv.

Men det sto ingenting om betydningen. Jeg måtte nok inn på synonymer på nettet. Joda, der sto det, og det som var rart, var at der var det et adjektiv, på bokmål, altså, og det betyr  ”forkjært, ubeleilig”.  Og det sto ingenting om det var bøyelig eller ikke. Kunne en for eksempel si tverkere? Kanskje ikke det. Men Olav kunne f.eks sagt til meg: "Det har gått mer på tverke for meg enn for deg," og det hadde han jo rett i, men jeg kunne ikke sagt det til han. Det ville vært for dumt. Litt ego, lissom. Selv om det blødde ganske bra her og. Men utfallet synes bedre, så langt.

Mer på tverke, altså. Og mest på tverke. Eller enda mer på tverke. Men ikke tverkere og tverkest. 

Men det var jo akkurat ubeleilig det var. Både for Olav og meg. Mest for Olav, kanskje.

Og det blei jo litt forkjært og, med den langemann som peker hit og dit, og det er da jeg skjønner hva mamma mente når hun sa: ”Jeg får ikke gjort noe i dag, for det er akkurat som om fingrene står den gærne veien på meg.”

Men heldigvis at det ikke var pekefingeren jeg kutta i.

For da kunne jeg ikke ha strikka i kveld. Og det hadde vært veldig ubeleilig. Da hadde det gått enda mer på tverke for meg.

fredag 8. juli 2016

Tilstedeværelse

Fordi en har vært så travelt med andre ting, og fordi en kanskje ikke er av de mest strukturerte her i verden, har tomatplantene ens fått seile sin egen sjø, eller, rettere, fått gro sin egen  vei. Innimellom potetgras og bønnestengler, som av mangel på lys og andre livsviktige elementer, hadde vært alt for veike for Jack, snodde de seg. Tomatplantene.

Etter en iherdig innsats fra husbonden og en annen en, dvs. meg, hadde bønnestenglene fått netting å klatre i og tomatplantene hadde fått hver sin stake å lene seg inntil, og var retta opp så godt det lot seg gjøre.

Svetten rant, og jeg begynte å tenke på om det kanskje gikk an å få seg en dukkert. Jeg  gikk mot huset og møtte husbonden på tunet, bærende på en dings. Som så ofte før, estimerte jeg ikke hans utallige gjørener og ladener,  hørte bare han nevnte noe om at han måtte til byen å bytte pakning på noe greier.

”Det var da voldsomt til mas, da!” tenkte jeg,  men ”vil du ikke heller bli med å ta en dukkert”, sa jeg, før jeg tusla inn, skifta til badetøy og jammen! Der var jeg i vannet!

Skyldfri, lett og glad rusla jeg oppover bakken igjen og gledet meg til en deilig dusj og en rolig stund under parasollen på terrassen.

Men… men… hvor i huleste var dusjslangen? Den var ikke der!
Et bilde demra for meg, av husbonden med en dings i handa.  

Jaja. Litt tilstedeværelse hadde gjort seg. Fra meg, altså.

Men en er vel ikke født i går og tørka på ovnen for ingenting.

torsdag 5. mai 2016

Naturens kretsløp



Jeg husker da jeg oppdaga knea mine for første gang.  Så rare.  Det knoklete greiene som var der, midt på beinet. Og når jeg bøyde det, blei det enda rarere.

Men det er mye som er rart. 

Krokodilleegg, for eksempel. Når det klekker, så kommer det ut en krokodille, rett og slett.  

Å ska det værra te’?

Men de er vel en del av naturens kretsløp. Krokodillene. Der de ligger og vaker og venter på gnuene. Gnuene som absolutt skal over den elva der krokodillene ligger. Og som har bestemt seg for at de skal ned der elvebredden er brattest. Gnuer tumler, bein knekker. Og der ligger de. Krokodillene. Også så mange som de er! Så biter de seg fast i et bein og snurrer rundt sin egen akse i vannet og river av et stykke. Av et levende vesen. Det gjør de, beista!

Men de kan vel ikke noe for at de er skapt de heller, akkurat som oss.  De kommer jo plutselig bare ut av et egg. Som de ikke har skapt sjøl. Og der er elva og gnuene. Det er nesten rart de skjønner noe av det i det hele tatt, så mye rart som det er i verden nå til dags. 

Men tenk om jeg ikke hadde hatt de knea. Da hadde beinet vært strakt. Da hadde det ikke vært så lett å springe. Og da er det jo lett å tenke seg hvor en hadde vært i næringskjeden. Hvis det kom en krokodille. Når jeg måtte ned og opp de bratteste skrentene.

For ikke å snakke om albauen! Den bruker vi til mye, den!

Knekke en sjokoladeplate, for eksempel. Å føre bitene til munnen hadde vi jo ikke klart da.

Huttetu!

mandag 4. april 2016

En hundrelapp for en velsignelse



Jeg har blitt velsigna i dag. Nei, ikke av presten. Men av en tigger. En som jeg møtte blikket på utafor Meny, og som jeg ga en hundrelapp og fikk et blad av. Og en velsignelse. 

Men er den velsignelsen noe verdt da? Gitt av en mann som nesten ikke blir regna som et menneske? Og som sikkert slenger rundt seg med velsignelser i hytt og pine, og som ler av meg i cadillacen sin etterpå, når han tar av seg de dårlige klærne, putter sigaren i munnen og drar tilbake til hotellet og flirer sammen med  kartellet sitt?

Han så ikke sånn ut. Jeg møtte blikket, som sagt. Jeg har så lett for å møte blikk. 

Jeg leste for en stund siden et intervju med en av disse tiggerne. Han fortalte at det var den eneste muligheten de hadde. Dette å reise til et rikt land og tigge og sende penger hjem til familien sin.

Løgn, selvfølgelig! Lært opp av banden sin. Bakmennene. De som de må levere pengene til.
Eller?...

Jeg dreit i det, jeg. For jeg møtte blikket. Og fikk en velsignelse med på veien hjem igjen. ”God bless you!”

Det føltes godt.

torsdag 26. november 2015

Ut av skapet?



Det er ikke så lett å være den en er. Utapå. Inni er det jo litt lettere. Og det er når en bare er den en er inni seg, at en har krabba godt inn i skapet. Og slengt døra hardt igjen.

Det er så mangt en kan sitte der i skapet med. Det kan være alvorlige ting, som sin legning og sin tro og sin whisky. 

Og mindre alvorlige.

Til det siste hører vel det meste. Selv om det ikke virka sånn i ungdommen. 

I ungdommen kunne en være både den ene og den andre, da, etter som hvem en var sammen med. Og det var vel med fare for å bli kameleon en veksla mellom å være hippie, frik, kristen, harry, johan, doris, soss og slakk. Ja, til og med et lilla skjerf var en borti en gang, litt seinere. Inni seg. Utapå var en bare slakk. 

Forresten aldri soss. Det fantes en grense selv i det skapet jeg satt i. Selv om jeg likevel må vedgå at jeg endte opp med ei blå sossejakke med rødt fòr en gang. Men det var vel fordi en var slakk og ikke visste bedre. 

Og det gjorde ikke saken med sossejakka bedre at en bare var slank når en var i skapet og.  For, som vi alle vel husker, så bula den litt. Sossejakka. Strutta, rett og slett.

En gang var en vel slank utapå og, men det er forferdelig lenge siden. Nå er en ikke slank i skapet engang.  Så det går framover. Når en har runda seksti. 

  var det jo ikke så mange penger blant folk heller, før, som det er nå.  En hadde kanskje en liten sommerjobb med å plukke jordbær eller stå i kiosk, som ga en så mye i overskudd at en kunne reise på gratistur til Kragerø og enda ha nok til en frøken Detektivbok og julegaver for resten.

Og med mange munner å mette i et hus, ble det ikke så mye til overs til å være moderne for. Så da noen i klassen kom med sjømannssleng i buksene, trasket jeg ufortrødent videre i mine grønne kreppstrekk, som  var så kjekke, for de hadde hæler, og var så lette å tre ned i de hvite seilerstøvlene.  Og brune, gode sko hadde jeg også,  innkjøpt en gang på høsten eller våren, ettersom,  laget for å vare en stund. 

Men, etter  hvert skjønte jo til og med jeg at det var noe som var mer moderne enn noe annet. På ungdomsskolen kom både den ene og den andre med afghanerpels, skulderveske med peacemerke på, olabukse og det ene med det andre. Mens jeg på skolebildet fra åttende klasse kan beskues  sittende med  hjemmestrikka genser og  mine grønne kreppstrekk. 

Jeg var hippie inni meg. Jeg var friker inni meg.  Som nevnt, aldri soss. Og heller ikke Doris.  Det var det de som var litt eldre enn oss som var. De som tuperte håret og satte en brødskalk i det for å få det høyere. Hos oss åt vi opp brødskalken, der. Og det var vel derfor jeg bare var slank når jeg satt i skapet.

Gud forby at jeg plutselig skulle dukket opp på skolen i afghanerpels, forresten. Hadde jeg ikke fått oppmerksomhet før, så hadde jeg i alle fall fått det da. Og oppmerksomhet var jo det verste en kunne få på den tida. Jeg, som  i utgangspunktet gikk i ett med omgivelsene og ikke tenkte over det engang. Og som ville skjule mest mulig, enda jeg ikke hadde så mye å skjule da som jeg har nå. Nå som jeg ikke gidder å skjule noe som helst lenger. Men jeg hadde nok, og det var nok, den gangen.

Så da de tøffeste i klassen tok mot til seg, ja, de behøvde vel ikke å ta mot til seg en gang, de bare gjorde det, de kom  med både det ene og det andre både i klesvei og veskevei,  vandret jeg ufortrødent videre  som en skaphippie i grønne kreppstrekk. Med hæler.

tirsdag 7. juli 2015

Sommerglede?

Noen ganger når jeg sitter på pc’n
synes jeg jeg kjenner lukta av vedfyring
og da blir jeg så glad
for jeg liker at det lukter vedfyring
som om ikke det skulle være nok at det er sommer