Ny mobil?

 

Kanskje en egentlig sitter helt klin dement på et sykehjem og bare drømmer livet sitt? Det skulle tatt seg ut. Og så jeg som har vært i byen i dag og kjøpt meg ny telefon. Og skjønt at jeg ikke kan hverken gresk eller uzbekistansk eller hva for slags språk det var han brukte, han bak disken.  Bare det å spørre meg om hva slags abonnement jeg vil ha, kan være nok til at en del av hjernen kortslutter totalt. Eller kanskje den delen aldri har funka i det hele tatt. Kanskje det er et hull akkurat der. Ja, det er nok det det er. Et stort hull. Kanskje det blei sånn under fødselen eller den gangen jeg blei påkjørt av en bil fire år gammel. Og så jeg som har trodd at jeg kom helskinna fra det, til slutt, etter at beinet hadde grodd sammen igjen. Men det er vel ikke nok med et helt bein når hjernen ikke funker.

«Jeg kan vel ha det jeg har hatt?» sa jeg noe listig, om jeg så skal si det sjøl, så han skulle tro at jeg hadde bittelittegranne kunnskap. «Jeg hadde noe sånn derre familie-greier en gang,» fortsatte jeg og  smilte pent bak munnbindet.

Det var nesten så han også trakk på smilebåndet da han sa at det er det slutt på for lenge siden. Og det du har er noe av det dyreste du kan ha. Sa han.

«Men hvorfor har jeg det da, da?» spurte jeg.

«Du har nok vært ute for en god selger en gang.»

«Ja, hva syns du jeg skal ha, da?» spurte jeg, mens jeg tenkte at han nok var en like god selger med provisjonen på sin plass. Dummere er jeg ikke.

«Du trenger nok ikke så veldig mange G,» tror jeg det var han sa. «For du bruker nok ikke så mye når du ikke er hjemme.»

«Hva i svarte vet du om hvor mange G jeg bruker ute blant folk?» tenkte jeg, men jeg sa selvfølgelig ikke det. Jeg sa: «Nei, det gjør jeg sikkert ikke.»

«Da tar jeg det,» sa han og pekte på et ark, «da sparer du hundre kroner i måneden.» Han så lenge på meg. «Og det blir tolvhundre på et år.» Jada. Såpass skjønner jeg også. Det er ikke der det skorter.

«Jeg vil gjerne at du legger alt jeg har på den gamle telefonen inn på den nye,» sa jeg.

«Jada, det skal vi gjøre. Du kan bare bli med bort her.»

«Hva er googlepassordet ditt?» spurte de der. Og da datt jo klaffen helt ned i pannelappen eller hvor det nå er det sitter, det dingsefeltet av hjernen. Det som ikke jeg har. Og det var da jeg kjente åssen det må være å være dement og ikke forstå et ord av det som blir sagt til deg.  For da var hjernen ute på ville veier igjen.

«Vi kan resette passorda dine,» sa de. Så ordna det seg likevel.

Heldigvis var Knut med i butikken. For jeg fant ikke veien ut igjen aleine.

Så det kan godt hende jeg sitter på et hjem og bare drømmer alt sammen. Ikke si det til meg, for vanligvis har jeg det ganske moro. Bare ikke når jeg må gjøre noe med dingser.

Frihetstrang

 

Det er denne forbaskede frihetstrangen.

Det er den som får meg til å bli helt gal hvis jeg blir bundet av noe, enten det er foreninger eller mennesker, avtaler eller bare en rutine som å gå en tur hver dag, som jeg jo har bestemt meg for sjøl, men likevel, altså.

Det var det første jeg gjorde hver gang det kom en ny kalender. Da satte jeg meg til å markere alle de dagene jeg skulle ha fri. Eller på høsten, da skolen begynte igjen.  Alle ferier, månedslover og planleggingsdager ble behørig markert.  Det første var potetferien, eller kanskje var det en månedslov der inniblant, ofte på en mandag. Så var det juleferien, med kakebakst, rim og kanskje snø, smult og hjemmebrygga øl. Vinterferien kom en stund etter, med kanskje en månedslov til eller en deilig planleggingsdag. Ski og kjelker, snø og ullvotter med danglinger på, som ble tørka over ovnen i stua for å kunne brukes dagen etter, da det var snø igjen. Aldri tur til hverken alper eller syden, bare late morgener og all denne deilige snøen.

Påskeferien kom med drypp fra taket, appelsiner og sol, ofte. Ikke noe syden eller hytteturer da heller, bare skiturer på råtten snø eller blåveis i lia. Den duften av blåveis! Og sjokolade i solveggen. Og venninner i småsko og strikkhopp på bare flekker og den siste snøen i sammenmåkte hauger, av med votter, skjerf og luer, og kanskje bare gå i den siste strikkegenseren som mamma hadde strikka. Mange dager i mai, med den første som den første, Kristi himmelfart og 17. mai, selv om den også bar litt preg av noe en måtte, men likevel. Den første isen. Så pinse og til slutt sommerferie, ja, det var nesten som om vi ikke rakk noen skole innimellom og det fortsatte da jeg begynte å jobbe.

Fram med kalenderen den første arbeidsdagen etter nyttår for å markere alle fridager.  På’n igjen med påske, 1. mai, 17. mai, Kristi himmelfart, pinse og jul.  For ikke å snakke om sommerferien, som en trodde skulle bli så lang, like lang som den var før, men som gikk så fort, så fort.

I fjerde klasse hadde vi fri hver torsdag og i femte hver mandag, og jeg husker det fremdeles.

Det er denne forbaskede frihetstrangen.

Den ørevoksen, altså!

 

Det er så mye underlig i en kropp. 

Her har jeg sotte og trudd at skaperen har vært i sitt ess når han til og med har tenkt på at vi trenger noe så krekslig som ørevoks. Og så får jeg til min forskrekkelse se at ørevoks kan gi hukommelsestap. Nå var det riktignok i en reklame for hva du kan gjøre for å bli kvitt den, ørevoksen. Men, allikavel'a. Er det noe rart en blir vettaskremt? Når det finnes så mye skummelt inni en. 

Men det er jo viselig innretta, likevel, da. Det ska'n ha. For nå har jeg alt glømt hva jeg snakker om.

Bare tenk

 

Tenk

om du er unik

tenk om en sånn som deg aldri har vært i verden før

tenk om ingen har sett en sånn som deg noen gang

og at noe sånt som deg

aldri vil komme tilbake

det er bare nå

tenk om verden har bruk for deg

for den du er

med ditt

tenk

om hvert eneste menneske er unikt

tenk om alle mennesker er noe verden ikke har sett før

og at noe sånt aldri vil komme tilbake

det er bare nå

tenk om alle er noe verden har bruk for

for det de er

med sitt

tenk om  hver eneste flyktning er unik

som deg

tenk om hver enkelt er noe verden ikke har sett før

og at noe sånt aldri vil komme tilbake

tenk om alle har noe verden har bruk for

for det de er

med sitt

tenk

hvor mye vi går glipp av da

verden altså

bare tenk

Behåring

Det er noe underlig med oss mennesker. Her er vi fra naturens side utstyrt med hår over hele kroppen. Det er bare under beina og inni håndflatene vi ikke har hår. Ja, også innvendig, antagelig.

Men kan vi vise fram alt dette håret vi er utstyrt med? Nei, ikke vi damer, i hvert fall. Vi skal helst ikke ha hår i det hele tatt, unntatt på huet. Der skal vi helst ha mye. Men ellers? Vekk med det! Håret under armene, på beina, i bikinilinja, ja, nå har de til og med begynt å fjerne hele tusten. Glattraka skal vi stå fram for omgivelsenes domstol. Unntatt på huet, som nevnt.

Mens med en mann er det omvendt. Han kan gå rundt med så mye hår han vil på kroppen og med et glattraka hue uten at noen syns det er rart i det hele tatt.

Jada, det skal være en forskjell, jeg vet det. Men det er litt av en jobb på sommeren, da, med kremer og barbering. For oss damer. Og ny bikini skal vi helst ha og. Og en kropp som passer inn. 

Mens mannen tar på seg kortbuksa han kjøpte for en fem års tid siden og sprader lykkelig rundt med busta stikkende ut både her og der.

Uten at noen reagerer. Ja, vi kan til og med synes han er fin.

Nei, vi damer er noen rare skabeloner.

Jeg spankulerer...

Jeg har vært ute og spankulert. Det fikk meg til å tenke på alle synonymene som finnes for ordet å gå. Jeg googla det og fant over to hundre ord, bl.a. amble, ambulate, betake seg, traipse, flanere, føyte, trabulere og gi tapt.


Hva ser vi for oss når vi høre de forskjellige orda? Nå skal vi se på noen eksempler:


Flytte på seg: her er det ikke mye bevegelse, her må du snakkes til


Fordampe: det en gjør midt på sommeren når det er 35 grader i skyggen


Forfalle: noe en gjør når en passerer middagshøyden


Forgå: enda verre


Forsvinne: enda verre enn det igjen, eller kjappe seg inn i skogen


Gli: her må en plire litt med øynene og se litt sleip ut i tillegg


Gå videre: ikke verst, legge alt som måtte ha vært av det ekle, ovenstående bak seg


Operere: du er medlem av Milorg, eller kirurg


Passere langs: du går langs en lang lagerbygning på havna og kanskje gjømmer deg litt


Skal være inaktiv: du går fordi du har tenkt å legge deg nedpå litt etterpå


Skli av: noe du gjorde fra huska da du var lita og som du slo deg


Spankulere: går sakte og kikker seg rundt, gjerne med hendene på ryggen, nikker tilfreds over at aspargesen ser ut til å bli bra i år


Trampe: noe en gjør når mannen ens ikke vil gjøre det en sjøl vil, for eksempel flytte på noen tunge steiner så en kan få seg et nytt bed


Tråkke: der ble en litt saktmodig og utholdende


Traske: går ikke så fort, uten mål og mening, men kan godt ende opp ved marinaen og gå inn og kjøpe seg en sjokolade, siden en nå har trimma litt


Vandre: går pilgrimsleden eller Oslo-Trondheim


Visne: noe planter gjør, litt verre hvis vi gjør det


Være i bevegelse: noe sunt noe


Abdisere: noe nesten ingen gjør, hverken konger eller paver


Rusle: kan fort ende med sjokolade, det også


Bli høyere: Umulig for ei kjerring på femogseksti, uansett hvor gjerne man ville, eller noe med stoff


Dilte: noe en ofte gjør i hælene på en annen, eller hvis en tror en jogger


Drive omkring: omtrent som å spankulere, bare uten hendene på ryggen og aspargesen og en ikke vet hvor en ender


Flakke: noe en gjør med blikket når en blir tatt på fersken, eller hvis en ikke har noe bestemt bosted


Fly: noe en bare ville fått seg til å gjøre hvis noen andre holdt på å rusle og en tilfeldigvis oppholdt seg i nærheten, eller sette seg i en flyvemaskin og bli ført både hit og dit


Flykte: noe en stadig gjør fra virkeligheten, eller hvis det kommer en veps


Gå av veien: noe en gjør hvis veien er smal og det kommer en bil, eller noe en ikke gjør hvis en er tøff av seg


Labbe: du går med store føtter og lett framolverlutende kropp


Loffe: her har vi et skaut bundet ytterst på en lang pinne som ligger over skuldra, med alt vi eier i, eller vi har dratt på interrail


Lunke: å, kom igjen, da! Få opp tempoet!


Luske: noe vi gjør i buskene og håper vi ikke blir sett


Nomadisere: her er vi i på savannen med kamelene våre, noe som virker en smule usannsynlig


Promenere: nesten det samme som å spankulere, bare med spenstigere steg, magen fram og kanskje en lorgnett


Reke: en er på steder en ikke burde vært og får kjeft av noen


Røre seg: det er så vidt, men så lenge det er liv, er det håp


Sjokke: noe store kjerringer gjør når de har nytt å fortelle


Skreve: vel… og så kan det bety å ta for lange steg


Skride: noe en kan gjøre til verket, eller noe en gjør med tiara på seg


Skritte: noe en gjør når en skal bygge noe og må måle nøyaktig


Slentre: her har en ikke hastverk, og en slenger kanskje litt med overkroppen og later som om man ikke skal dit man skal


Slepe: Uffameg!  Enda noe hvis en bare drar litt på det ene beinet, verre hvis en drar på begge


Småspringe: lykkelige meg, jeg kan altså ikke klare å stå stille


Sprade: når en har fått nye sko eller kjole


Stolpre: en går i tung snø eller ei myr eller i tung søle og hva skulle en nå uti der å gjøre


Stavre: noe du gjør med kjepp


Stomle: når du mangler koordinasjon eller B 12


Strene: her har du fartsstriper


Subbe: Off! Det er så vidt du løfter beina, så det kommer en lang, dragende lyd langs golvet


Trave: noe hester gjør, hvis du gjør det, ser det rart ut


Tre inn i: noe du kan gjøre i den hellige ektestand, eller noe annet du kan gjøre der


Tre tilbake: når du synes du har vært litt for mye frampå, eller du vil gi pinnen til en annen


Trippe: enten må du på do, eller så er du en liten frøken


Vagabonere: noe som kunne vært moro, men som jeg nok aldri kommer til å gjøre


Vagge: noe en kan komme til å gjøre hvis en har fått i seg noe en ikke har spist


Vanke: noe en gjerne vil med noen men ikke med andre


Vime: noe som ligger i ens natur hvis en skal være helt ærlig,  og som gjør at en aldri kommer til målet


Vralte: enda verre enn å vagge, ofte med samme årsak

Stikke halen mellom beina: der sier vi takk til meg!

Hva vil dagen bringe?

Så sitter jeg her, da, og lurer på hva jeg skal gjøre først i dag. Skal jeg gå ut og fylle jord i den nye undervanningskassa jeg har fått meg, og som jeg skal plante tre tomatplanter i og sette en stake i midten av som jeg kan binde dem fast til, eller skal jeg sette på en vaskemaskin, eller skal jeg skrive et dikt om kjøttmeisen?


Kjøttmeisen, som utrettelig og hele dagen flyr fram og tilbake mellom den røde fuglekassa vi har hengt opp og det gamle kirsebærtreet og mater unger eller bygger rede eller hva det nå er den gjør på denne tida. Det er ikke mye tid til hverken krangel eler paringslek nå, som ungene har kakket seg ut av eggene sine og ligger i en bunt nede på bunnen av kassa, antagelig. Det duver bare så vidt av hele haugen på en gang, som du kunne fått sett om du skulle være så heldig eller frekk, kanskje, ja, frekk ville du jammen meg vært, å få tatt en titt nedi der. Bare når de hører mamma eller pappa nærme seg med ei flue eller to i nebbet, strekker de på de fjærløse, magre halsene sine og skriker med alt for store nebb i de bittesmå skrottene, som bare ser ut til å bestå av skinn og bein, og som ville forsvunnet i handa di om du skulle få lov å ta i dem, noe du heldigvis ikke får. Så blir det puttet noe ned i halsen på dem som de bare kan ta ett lite svelg på, ingen tygging uten tenner, bare et stort gap og ett svelg. En eneste stor jafs, så er den flua borte, og mamma og pappa må ut og finne flere, hele tida. 

Lurer på om de små kreka der nede i kassa vet forskjell på dag og natt? Om disse to små, gule og svarte, som vi ikke enser så mye, fordi de er så alminnelige, kan slappe litt av da? Om natta? Sover de med hodet under den ene vinga, eller sittende på en grein i nærheten av det verdifulle innholdet av kassa, som for all del hverken ekorn eller skjære må få tak i? Eller ligger de sammen med ungene inne i kassa og varmer dem, som de gjorde med eggene før ungene kom? Jeg vet ikke, kanskje jeg kan google det, men jeg vet i hvert fall at de fortjener at alle ungene vokser opp til å bli like fine kjøttmeiser som de selv er, sånn som de holder på, og så håper jeg de kommer på fuglebrettet mitt til vinteren. For da er det jeg som skal mate dem.


Jaja. Jeg hadde mest lyst til å skrive et dikt om kjøttmeisen, men det ble ikke noe dikt, for det er så vanskelig å få det til å rime uten at det blir banalt.


Men så er det kanskje det jeg er, da? Banal?


Nei, nå går jeg inn og setter på en vaskemaskin. Etterpå går jeg ut og fyller jord i den undervanningskassa og planter de tomatene.


Så får jeg se om jeg finner en pinne jeg kan sette i midten, som jeg kan binde plantene til, etter som de vokser.


Men den pinnen må jammen meg være lang.

Snø på Lifjell?

Med fire unger i baksetet og den minste på fanget foran, en piperøykende pappa og en mamma med Blå strek, er det ikke så rart om det kunne bli noen tumulter og gå litt hett for seg i baksetet på en gammel, lyseblå Chewrolet uten sikkerhetsbelter.


Det var om å gjøre å ikke komme nær hverandre. Imaginære streker ble tegnet på setet. Men det var ikke fritt for at det var moro å sende en liten pekefinger over til den andres side, så det hersket til tider en aldri så liten amper stemning, som resulterte i at en ropte på mamma, enda hun satt rett foran oss og kunne overhøre alt. 


«Mamma, han peker på meg! Snakk til han!»


«Ne-ei!»

«Jo-o! Du hadde finger’n over streken!»


«Hvilken strek?»


«Mamma!»


Og sånn fortsatte det. Så det var ikke rart, da, at mamma, allerede ved Herrebrua, ropte tilbake:


«Hysj, ungær, så skal vi se om det er snø på Lifjell!»


Øynene ble store, der vi retta oss opp i setet og glodde ut av bilvinduene. Det var på ettersommeren, eller tidlig på høsten, må vite, og året var langt den gangen. Hæ? Snø nå?  Forskrekkelsen og spenningen varte ei lita stund, før diskusjonene i baksetet var i gang igjen. 

Vi skulle til Ulefoss til tante og onkel og høste frukt. De hadde èn unge og mange frukttrær, mens vi hadde fem unger og et bitte lite, nyplanta ett. Så da ga det seg jo sjøl åssen det måtte bli. 


O’lykke! Der var det bare å putte i seg så mye en kunne rekke av epler, pærer og plommer. Og hjemover var bilen fullastet med det samme, i store esker.


Ja, så mye plommer ble det fortært, og i rimelig raskt tempo uten mellomrom, må en vel innrømme, at det en gang ble bråttom for undertegnede.  Med det resultat at en ikke rakk det. Så, da sto en åtteåring helt fortvila på trammen mens det som var igjen av plommer rant ut av henne.


«Mamma! Kom!»


Heldigvis for meg var det ei kusine vi hadde der oppe, med en garderobe mye fullere enn jeg noen gang kunne tenke på, så det ordna seg kjapt.


Hjemover i bilen var vi så trøtte og utslitte og opptatt av å gnafse på hvert vårt eple at vi ikke orka å krangle, streken på setet var glømt og Lifjell fikk ligge der uten nevneverdige kommentarer.


Men noen ganger var det så langt til Ulefoss at vi måtte overnatte.


At det var fordi onkel hadde en aldri så liten dunk med plommevin i kjelleren, skjønte ikke jeg før jeg var godt voksen.


Men nå går jo jeg også for å være temmelig naiv.

Framoverlent? Igjen?

Så har en da vært noe framoverlent igjen. Ikke fordi en har vært til jobbintervju eller sånne forferdeligheter. Nei, det var fordi det er en bukkel på matta som ligger utafor Felleskjøpet. En som ikke syns så godt. Men, ikke nok med at en fòr inn gjennom døra med en knekk i ryggen som kunne gjort Ruud-guttene rangen stridig, nei, en hadde jo også vært hos legen og fått på seg en blodtrykksmåler som skulle sitte på i fireogtjue timer. Så akkurat idet jeg lente meg på den karusellgreia du må gjennom for å komme helt inn, peip det på armen og måleren blåste seg opp.

Hva nå? Skulle jeg stå stille mens den målte, eller skulle jeg gå innover i butikken?

Løsninga ga seg sjøl da det kom inn ei dame bak meg som ikke ville kommet så veldig mye lenger hvis jeg ikke hadde flytta meg. Glo på meg gjorde hun og, som om det var noe i veien med meg. Noe psykisk noe, sikkert. 

Så jeg tusla innover mens det strammet mer og mer rundt armen. Jeg ble engstelig for at apparatet skulle bli sprengt, og det var ikke vanskelig å kalkulere seg til at man ville bli satt på aller høyeste dose blodtrykksmedisin. Hvis det i det hele tatt fantes så høye doser.

Lurer du på dommen? Blodtrykket var ikke så verst. Da var det verre med Kongsbergknekken.

Forandringsvillig? Jeg?

Joda. I noen situasjoner. Men ikke i alle. Ikke når det gjelder alle heimens elektroniske dingser og duppeditter.

Der sitter en og betaler regningene sine på pc’n, som en jo har måttet tilegne seg kunnskap om, og det har jo gått sånn någenlunde greit. Og så oppdaterer de. Hvor trykker en da, da? Når knappen som en trykker på for å betale regningene var blå i går, og så er den grå i dag. Og står på et helt annet sted på skjermen. Det er ikke så lett for en gammel skrott, da. For ikke å snakke om hjernen, som også har blitt temmelig gammeldags innstilt etter hvert.

Og pc’n sjøl, da. Det kan hende en har trykket på oppdater en gang, fordi en nesten fikk en ordre om det, at en måtte gå over til Windows 10, istedenfor nr 1 eller hva det nå var en hadde. Hvem er det som vet hva en har, da? Ikke jeg, i hvert fall. Men, som nevnt, en kan ha kommet i skade for å trykke på knappen for å oppdatere, mest for ikke å virke gammeldags og utdatert, kanskje, og så har en glømt det dagen etterpå, og så skjønner en ikke bæret. Det er hakket før en løfter hele maskinen opp, røsker ut ledningene, går hardt ned trappa og ut av døra og ned bakken til sjøen og slenger den fossile, tunge dritten av en maskin langt utover havet. Men en kan jo besinne seg. Der er vi sterke. I besinnelsen. Som regel. Men ikke bestandig, naturligvis. Da ville en jo vært en underlig skrue. Men det blir med det verbale. Et primalskrik må til, og så får en heller ringe til sønnen sin å få greie på hva dette her er for noe, og så kommer han og sier at mamma, du har jo oppdatert.

Har jeg? Joda, det demrer noe greier for meg.

«Det er bra, det,» sier han videre. «Den versjonen du hadde var jo veldig gammel.»

Tenk om alle forandringer skulle gått så fort. Fra den ene dagen til den andre. Ta en sjøl, for eksempel. Tenk om de forandringene som har sèget sakte, men sikkert på over de siste førti åra skulle kommet over natta. Da hadde en jo fått sjokk når en så seg i speilet om morran. Ja, så ille ville det vært at en ikke hadde kjent det mennesket med de grå hårtustene som sto der og glodde forskrekka på en fra den andre sida. En kunne trodd at det var ens egen bestemor, som virkelig hadde vært på besøk fra nevnte side. Og da kan en jo bare forestille seg skriket.

For noen av oss er ikke bygget for raske forandringer.

Nei, sånne ting må gå sakte. Over år må det helst gå, skal vi bevare sinnets helse og vårt gode humør.

Men det er vel ikke så lett når det gjelder pc’er og mobiler, kanskje, at det skal gå like sakte som det går med oss. Men litt seinere kunne det ha gått. En ting av gangen. Med forklaring:

«Kjære kunde, i dag må du trykke på den grå knappen for å få betalt regningene dine. Den står litt lenger oppe på siden enn den blå du trykket på i går, og ser litt annerledes ut også, men lykke til. Vi kommer tilbake neste uke med en liten forandring til. Ring hvis det er noe du ikke forstår.» Hilsen Banken.

Sånn kunne det ha vært.

Men endelig har man da fått ordnet alt igjen, regningene blir betalt og telefonen funker med alt den skal funke med. En er såre fornøyd med tingenes tilstand, helt til neste gang pc’n finner det for godt å spørre igjen:

«Vil du oppdatere? Ja/nei.»

Trykk på NEI! Du trenger det helt sikkert ikke!